En reise mot et lettere liv

Å være på «slanker’n» har sin tydelige utfordringer. Spør bare meg – for det vet jeg alt om. Vært der og gjort det. Hodet og kroppen er ikke helt «in sync» eller på bølgelengde med hverandre om du vil. Det fikk jeg jammen meg erfare så til de grader en dag jeg prøvde å våkne.

Ligger lenge i sengen for å gjenvinne bevisstheten. Øyenlokkene vil liksom ikke opp av en eller annen grunn. Jeg åpner dem og de «detter» igjen. Gang på gang. Til slutt må øyenlokkene gi tapt og går opp. Men da finner kroppen ut at «nå har jeg veldig lyst at du bare skal ligge her og ha skikkelig ulyst å stå opp. Så ja, jeg blir liggende. Og liggende lenge blir jeg også. Mens jeg ligger der har jeg ene hånda hvilende halvveis oppe på brystkassa.

Da kjenner jeg plutselig noe som liksom ikke helt stemmer med kartet. Merker at jeg har fått en «lomme» under brystbenet hvor jeg liksom kan stikke både fingrene og mer til inn. «Hjeeeelp! Hva er dette for noe? Dette kjennes jeg ikke ved. Det har aldri vært der før. Æsj, så vemmelig!» Ved en tidligere anledning oppdaget jeg at jeg kunne kjøre mer eller mindre hele knyttneven i armhulen.

Overkroppen er i ferd med å bli temmelig spinkel og pinglete mens nedre del av overkroppen fremdeles henger noe etter. Underkroppen, eller underekstremitetene, kall dem hva du vil er i ferd med å krympe mens lårene … ja, hva skal man si for ikke å gi «too much info»? Ja, de henger også etter. Med andre ord: Kroppsproporsjonene føler jeg er for tiden ikke-eksisterende. 🙁

Midjemålet minsker temmelig drastisk. Det trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne. Bare å ta en titt på beltet, så ser man det tvert. Ting skjer, med andre ord. Det stakkars huet mitt har mer enn nok med å fordøye alt som skjer – og ikke skjer. Nå er jeg utrolig lei av pulver og får snart brekningsfornemmelser med tanken. Uansett, jeg å holde ut, og har bestemt meg for at det blir full helfart til desember. Kanskje til begynnelsen av januar. Så her er det bare å holde ut.

Men jeg skal unne meg litt godt en dag i romjula og nyttårsaften. Må bare huske på å ta det helt «sjallabang», eller rolig, som det også heter. Må jo ta hensyn til magen, også. Apropos magen: Der tok jeg meg selv i å tenke «ja, magen er jo blitt noe mindre etter hvert. Lurer på om jeg har fått noen magemuskler å snakke om av treningen?» En tid etter var jeg på surfing på nettet i forbindelse med diverse «research» og da kom jeg pussig nok over en artikkel på nett som sier at alle, inklusive meg altså, har magemuskler og sixpack. Jeg? Sixpack, magemuskler og mageruter? Hvor hen da liksom? Godt gjemt under alt overflødig på magen kunne denne artikkelen fortelle.

Så da er det altså håp for meg også, da? 😛 Det var jo godt å høre. Akkurat hva jeg trengte i disse (u)tider! 😀 Nei, dette med en kropp som er i heftig forandring er jammen meg ikke bare bare. Det er sikkert og visst.

En annen ting er nå at jeg har fått «kjeft» av diverse som mener å vite saker og ting at «nå må jeg jammen meg skjerpe meg og slutte og gå rundt i 7-10 mannstelt». Hvilket innebærer at jeg nå må investere i nytt treningstøy. Det er bare et halvt år siden nå (og vel så det). Så da dukker altså problemet opp med å finne ut hvilken størrelse man skal ha på beinklærne og overkroppen. Ingenting harmonerer i forhold til hverandre. Overkroppen «krever» nå et slingringsmonn på XXL til XXXXL alt etter hva man snakker om. Ja, nå var vel XXXXL i største laget. Men jeg er unnskyldt. for ikke har jeg peiling på klær. Og ikke har jeg peiling på klesstørrelser. Har liksom aldri måttet forholde meg til det. Er det rart at Jeppe drikker? Værs’go gå hen og bli smårar og tøvete, sier jeg bare… Ja, men det er jo bare et lite luksusproblem er det mange som sier. Vel, kanskje det. Men ikke for meg. Overlever det vel, tenker jeg.

Men nå får det være nok filosofering over livets mysterier for i kveld. Senga roper snart, og jeg skal gire ned etter en lang dag. Natt’a, folkens.

Sove godt, alle sammen

-Santnok

Tiden for klassegjenforeningen nærmer seg med stormskritt. Ikke lenge til dagen er her, så jeg brukte gårsdagen til litt «shopping». Da hentet jeg min nye habitt, dressen. Den var blitt justert og fikset på og satt som et skudd. Samtidig kjøpte jeg to skjorter i til meg å være friske farger. En fiolettfarget og en grå. Kunne også tenkt meg andre farger. Men nå skal jeg ha is i magen og være veldig avventende før jeg kjøper noe som helst nytt.

Det har vært mye shopping i det siste. Nesten litt vel mye etter min smak. Egentlig skulle jeg ha kjøpt meg slips også. Klarte selvsagt å glemme det – distrè som man er. 😛 Uansett, ikke så farlig. Må jo ha sko også som ikke er på lager riktig ennå. Så da kan jeg like greit kjøpe slips neste gang, mens jeg allerede er der. Pengeboka får virkelig gjennomgå og blir bare tynnere og tynnere. Får bare håpe den ikke går tom.

Apropos tynnere. Der har jeg diverse «issues». Som dere vet, har jeg de to siste ukene hatt det vært en del skjær i sjøen. Ting har buttet i mot, og det har gått hardt for seg på alle kanter og bauger. For tiden føler jeg at tiden på helfart går utrolig sakte. Motivasjonen er ikke på topp for tiden, og jeg føler faktisk at vekten står bom stille. Jeg er utrolig lei av helfart. For å si det rett ut er jeg så lei at jeg har lyst å hive hele driten ut vinduet og være totalt ferdig med hele greia. Men det går jo ikke…

Har mine mistanker om at hjernen har gått på en smell og ikke henger med i svingene. Målebåndet sier at jeg krymper. Beltet bare blir større og større. Det fikk jeg bekreftet her om dagen. Da måtte jeg nemlig sette inn ekstra hull. Og da jeg stod inne på klesbutikken for å få justert beltet var det faktisk så jeg måtte ta godt tak i buksa så den ikke skulle gjøre meg ehm… skal vi si … pinlig berørt. Det skal vi jo i-ikke ha noe av.

For noen dager siden får jeg følgende kommentar av en av mine «onkelunger»: «Du, onkel «Santnok»… Fortsetter du slik som nå, så er det jammen ikke lenge før du er bare ‘kledelig’ overvektig. Ikke lenge før det er ingen ting igjen av deg, jo!» Ved en annen anledning var samme personer involvert. Da skulle jeg agere fotograf. Etter vel overstått «jobb» fant jeg ut at jeg skulle sette meg på kanten av ei huske, for vi stod nemlig i en sandkasse.

Sånn i ettertid kan jeg spørre meg selv om jeg var helt fraværende da vi diskuterte fysikkens lover eller bare har glemt dem fullstendig. I det jeg setter meg ned på kanten av denne huska, feilberegner jeg fullstendig. Huska forsvinner bak meg og jeg ramler i bakken. Jeg går i bakken og blir liggende på rygg. Onkelungen blir helt forskrekket og spør om det gikk bra. «Kommer du deg opp nå?» Da ramler det bare ut munnen på meg: «Klart jeg kommer meg opp – jeg er da ikke invalid!» Kanskje ikke det aller beste man kan si. Men jeg kom meg da opp og børstet sanda av meg.

Okei da… kanskje går jeg ned, og kanskje skjer det ting og tang. Men jeg føler at ting går utrolig tregt og sakte. Burde kanskje ikke henge meg for mye opp i det. Men man brenner mindre og mindre kalorier hver trening i forhold til alt slitet og tiden man nedlegger. Det går saktere og saktere, og mindre og mindre pr. uke i kilo. Ja, jeg er frustrert. Nei… jeg må vel holde ut som best jeg kan… Mulig at det henger sammen med at jeg har «jukset» litt og «improvisert» litt her og der. Lite vann og at jeg har spist fordi jeg måtte ha noe å gå på. Får vel heller ta rev i seila som dem sier det opp i det kalde nord. Her må noe gjøres. Vi står han av. Har klart det før – og skal klare det igjen.

Nei, nå tror jeg jammen meg at jeg skal riste meg en shake. Det er på høy tid. Dessuten: Her skal vi drekke vann til krampa tar oss!

Laterz taterz, alligator

-Sannok

En vel blåst, velfortjent helg er endelig her. Kom meg helskinnet gjennom «arbeidsuken». Gått’a banen – går det an? Jeg kom meg helskinnet gjennom uken!! Er rett og slett imponert over meg selv. Er det mulig? Ja, det er visst det. 😀

Fikk en overraskelse av det høyst positive slaget. Hadde nemlig kalkulert med at det ikke kom ti å bli trening i dag. Trening ble det likevel. Hopp i taket! 🙂 Kan jammen meg se ut til at jeg kanskje har funnet en mulig løsning på problembarnet med at jeg ikke får trening på fredagen. Eneste dumme er at jeg må nok belage meg på en justering –  igjen. Men bedre det, og så få treningen med seg enn ingen trening i det hele tatt.

I dag gjorde jeg faktisk noe til meg å være helt utrolig sprøtt. I gårsdagens innlegg fortalte jeg at jeg skulle sette meg ned og puse/kose trene på sykkelen. Var nok i grunnen mest en stor fleip, egentlig. Hva som er ennå sprøere er, jeg gjorde det faktisk. 20 minutter på mosjonssykkel med en flaske RTD og lese avisa i et bedagelig tempo. 20 høyst behagelige minutter senere var jeg ferdig. Både med avisa og treningen. Hvem har sagt at trening ikke kan være behagelig? 😛

Veldig inspirert tok jeg meg like godt en treningsøkt med vibrasjonstrening. Da kom en kjapp kommentar om jeg hadde tenkt å riste hjertefeil på meg. Lo litt av bemerkningen og fortsatte videre. Bestemte meg for å «kose» videre, så jeg tok meg en pause i massasjestolen og kjøpte inn helgens forsyning av ting og tang. Stakkars pengeboka – men det var en helt annen sak. 🙂 Herligheten ble avsluttet med en økt på ellipsemaskin med min nye treningskompis. Som vanlig ble det mye liv og latter. «Samarbeidet» oss i mellom ser ut til å bære frukter. Jeg blir peppet opp av treningskompisen – og treningskompisen blir peppet opp av meg. En vinn-vinn situasjon… 😀

Hele uken tatt i betraktning, føler jeg at nå har jeg stått på som en helt. Faktisk er jeg god og sliten nå. Så derfor skal jeg faktisk ta meg friheten å slappe av. Det har jeg fortjent. I morgen har jeg ennå en dag med ting som skal gjøres. Men den tid, den glede…

En sliten helt

-Santnok

Gårsdagen var en stor seier som ble behøret «feiret» med at jeg tenkte å sove skikkelig ut. Ble kanskje ikke så mye soving som jeg hadde tenkt. Det skal innrømmes at jeg var ganske stiv og støl etter gårsdagens økt. Så lysten til å dra på trening i dag var ikke på topp, kan man trygt si. Merket hva som var på vei, og måtte faktisk tvinge meg selv til å dra på trening. Kardio + styrketrening. Det blir det i morgen, også… om jeg kommer meg helskinnet gjennom uken. He he 😛

Dagens session ble faktisk noen hakk bedre enn gårsdagens. Noen ting som kunne settes på PITA lista… greit nok. Men dog bedre. Skal jeg være pirkete, må det bli at mosjonssykkelen fant ut at jeg skulle sykle i 99 minutter i stedet for en time. Ja, jeg ante nok ugler i mosen, men syklet videre til jeg hadde syklet i 70 minutter. Da var nok nok, og vel så det. Nå gikk jeg av sykkelen, uansett hva den nå enn måtte ha å si…

Etterpå fulgte diverse ting som jeg skal holde for meg selv. Men det fikk meg til å bli såpass irritert at jeg må ha trent med et innbitt uttrykk i øynene. Fikk en kommentar om at jeg så utrolig konsentrert ut mens jeg trente styrke. Men ok… konsentrert er fint. Den er go’! Den går vi for… 😀 Min nå etter hvert så sagnomsnuste sidekamerat var ikke på trening. Men tro nå ikke at jeg trente alene av den grunn. Fikk en stedsfortreder. Så jeg kom meg helskinnet gjennom dagens trening, i dag også. God knall!

Selv om jeg hittil har kommet meg helskinnet gjennom uken, må det sies at jeg faktisk har skikkelig vondt i baken – og skikkelig tresmak i ræva. Ikke at rompa vet hvordan tre smaker. Uansett, jeg har skikkelig vondt i hekken. Klarer ikke å sitte stille på stolen lenge av gangen. Jeg er «rastløs» og flytter meg rastløst frem og tilbake. Reiser meg opp og går hvileløst både hit og dit. Ja, sånn kan det gå når man mister «polstringen»… Ikke for å være usosial, folkens. Men nå må jeg bare avslutte bloggingen. Nå må jeg så lite jeg enn vil kapitulere og kaste inn håndkleet. Nei, ikke for godt. Men for i kveld.

Vi sneiks, folkens…

-Santnok

Forrige innlegg var av det mer sinte slaget, vil jeg tro. Hva dette innlegget er, har jeg svært liten peiling på. For de av dere som har lest de to siste innleggene mine, vet dere at jeg var nokså «bøs» på diverse firma. Mye vann har rent i elva siden da. Så jeg har mer eller mindre «(nesten) glemt» saken og hva den gjaldt.

Var begynnelsen av uka dårlig, var fortsettelsen ikke det døyt bedre! Diverse episoder på plasser jeg aldri kunnet tro skulle det skulle skje har preget tilværelsen min. De skal jeg ikke gå inn på her siden de er av mer eller mindre privat karakter. Noe kan jeg selvsagt fortelle: Som at jeg egentlig skulle ha trent på fredagen. Men det ble ikke noe av, grunnet et evigvarende prosjekt som aldri har noen ende. Apropos treningen: Der har jeg tydeligvis trent så hardt og tatt meg så mye ut at jeg gikk på en «smell». Tok visst litt vel hardt i med trening så jeg ble helt tappet for energi.

Løsningen var at jeg måtte gå på improvisert «halvfart» hvor jeg i tillegg til mine VLCD poser også spiste litt ved siden av. Det begynte bra med litt omelett med en dæsj salat og dressing. Så gikk vi over til noen biter tørrfisk. Dagen derpå ble det en liten salat med noen biter kylling / biff. Så langt alt vel. Men så gikk resten ikke helt etter planen. Da fant jeg «tilfeldigvis» xtraBAR som jeg egentlig skulle gi til noen jeg kjenner. Det endte med at jeg prøvde en bit. Den var skrekkelig god. Så god at hele den energibaren gikk ned – og i tillegg èn til. Da var det det full stopp! Følte meg utilpass og «stappa»… en høyst ubehagelig opplevelse! 🙁 Heldigvis for meg kom jeg meg tilbake til helfart fra søndagen av…

Så hva har jeg lært av dette? Jo, det er følgende: Jeg skal ikke trene så vanvittig hardt. Energibarene var kjempegod. Gleder meg vilt til jeg kan spise dem. Men der skal jeg være forsiktig så jeg ikke tar av. Her må vi vise en stor dose selvdisiplin. Var det verdt det? Jepp. Det var det. 🙂 Lærte mye om meg selv som jeg vil dra nytte av senere når den tid kommer. 😀

Har gått hele helgen og gledet meg vilt til at jeg skulle dra på treningen og få trene igjen. Men da jeg kom dit, var humøret i dass! Men jeg fikk nå satt i gang. Selv om endorfinene ikke slo inn før etter 2 (?!) – TO – timer! Da var det siste kardioøkten som stod for tur. Og med ett var det som om noe som bare løsnet. Da langet jeg ut i til å begynne med lunting. Etterfulgt av «lange», bestemte skritt. Til slutt endte vi opp med å riktig lange ut med skritt så lange og et høvelig heftig tempo. Kanskje på grunn av at jeg hadde diverse heftig musikk på ørene som var til inspirasjon.

Slik holdt jeg på i 40 minutter og hadde egentlig tenkt å gi meg. Men tror dere det gikk? Niks! Da dukket nemlig «sidekameraten» min fra forrige gang opp på trening. Så da var det liksom ikke bønn for gikta. Jeg måtte bare fullføre. Men tro meg: Jeg er sinnsykt glad for at jeg gjorde det. For selv om humøret ikke var på topp, sørget han for å få dratt gjeipen opp på meg – og jeg fikk igjen le omtrent til krampa tok meg. Men du verden så utrolig godt! 😀 Så tusen takk, min «sidekamerat» for at du reddet da’n. Dessuten går treningen som en lek med en treningskompis – det er så sant som det er sagt. Da yter man det lille ekstra, så å si… 🙂

I morgen er atter en dag med ren kardioøkt(er). Da får vi se hva jeg gjør. Kanskje jeg kjører på en forlenget rolig økt inspirert av dagens økt. Må bare huske på at skal jeg kjøre «langkjøring» får jeg ta meg selv i nakken og ta det rolig så jeg holder ut økten. Må bare huske på at jeg ikke gjør samme fadese så jeg må «reparere» nok en gang… Huskelapp til meg selv: «Rom var ikke bygd på èn dag!»

Før jeg stikker for i dag skal jeg si at jeg i grunn har all grunn å være fornøyd med siste kardioøkten. Puls på 155 – 164. Effektiv trening og 1 400 kalorier svidd bort totalt. Ikke dårlig… !

May the «Force» be with you

-Santnok