En reise mot et lettere liv

Endelig var helga her, og jeg kan trygt si at jeg ikke setter meg ned og blånekter på det. Nå har jeg virkelig ingen grunn til det. Det har nemlig gått i ett hele uka med trening og trening og atter trening. Trening i lange baner, men det har det også vært verdt! Jippi! 😀 😀

Den etter hvert så mye omtalte og sagnomsnuste dressen min med tilhørende skjorte var ferdig for avhenting. Kunne konstatere med stor tilfredshet at her var det jammen meg gjort et kjempearbeid! 😀 Virkelig godt arbeid. 🙂

Kong Vinter var i sitt slag med spandable, rause hjørne og lot oss få puddersnø og -12 grader. Da var det godt å komme inn i varmen igjen. Hva kunne vel da være bedre enn å vie ledestjernen Mental Næring oppmerksomhet? Da passet det jo veldig godt å gjøre det sammen med bestekameraten min fra barnsben.

Mens vi sitter der, kommer kafèpersonalet gående til og fra med den ene retten mer fristende enn den andre. Da husket jeg på at jeg kanskje burde spise selv også, så jeg dro frem en RTD,  ristet den og helte den med største selvfølgelighet i glasset. «Dette er, om du lurer på det, frokosten / lunchen min for i dag.» Dermed var også ledestjernen God Næring i boks. Check! 🙂

På kroppsanalysen her om dagen bemerket h*n som gjorde den at jeg hadde lite vann i kroppen og at jeg nok kunne være flnkere å fylle på mer. Dermed fant jeg ut at jeg kunne gjøre akkurat det. Hentet meg mer vann og påfyll med kaffe til oss begge.  Da jeg kom gående tilbake igjen kommenterte «bestisen»: «Jeg trenger neppe å spørre deg om hvordan det går på treningen. Etter hva jeg kan se går det visst aldeles strålende!«, sa han. «Ja, du ser hvordan det går. Nå er det rett og slett så jeg er skikkelig hjulbeint og har den mest vanvittige treningsverken du kan tenke deg», svarte jeg og smilte lurt tilbake.

Da jeg fortalte om mine bravader på tredemølla som stadig øker jevnt og trutt ble pekefingeren løftet «formanende» i været. «Ta det med ro nå. Ikke bli for overivrig! Jeg vil ikke at du skal skade deg. Det har jeg gjort selv, og det unner jeg deg ikke!»

Tiden flyr som kjent veldig fort avgårde i godt selskap, og til slutt var det tid for andre ting for oss begge. Før vi skiltes fikk jeg en real klem og følgende kommentar: «Stå på videre, Santnok. Du er kjempe flink, og jeg beundrer deg virkelig!»

Apropos kommentarer: Jeg skulle få en fin og varmende kommentar fra høyst uventet hold.

Da jeg kom på treningen var det en del senere enn jeg vanligvis pleier. «Aleksander» min «personlige trener» hadde allerede vært innom ganske lenge før jeg kom. «Er det nå først du kommer? Lurte sannelig på hvor du var. Ikke det at du kunne jo ha vært innom tidligere. »

Da han fikk vite at jeg hadde skikkelig gangsperre og skikkelig treningsverk ble det «treningsforbud» for meg på tredemølla. Ta mosjonssykkelen fikk jeg beskjed om. Satt nesten med en følelse at han og bestisen fra skoletiden hadde snakket med hverandre. Den beskjeden minte nemlig mistenkelig om det han hadde sagt tidligere på dagen. 😛

Etterpå trente jeg med vekter. «Aleksander» kom med korrigeringer «siden jeg nå hadde bevegelsene på maskinene inne og dermed kunne gå videre og avansere», som han sa det. Han kom med fine og konstruktive kommentarer som jeg tok til meg med stor glede. Så kommer det: «Ja, og du er faktisk blitt inspirasjonskilde for meg personlig. Jeg kan ikke være dårligere enn deg. Bare så du vet…nå er det jeg som skal skjerpe meg og bli flinkere å trene.»

Oi! Den der hadde jeg ikke sett komme. 🙂 Det var en høyst uventet, utrolig fin og omtenksom kommentar som virkelig varmet innvendig. «Jeg, til inspirasjon? Inspirasjonskilde?» Nesten litt rart det der. Ser vel egentlig ikke på meg selv som spesiell i så måte. Men det er det mange rundt meg som har sagt – og jeg takker ydmykt for det.

Når jeg tenker over det, så hagler det formelig med utrolig mange positive kommentarer. Nesten så jeg nå begynner å bli skikkelig bortskjemt. Men det varmer virkelig og gir meg inspirasjon til «still going strong». Sånt lever man lenge på. 🙂  Og selvsagt er det jo uhyre positivt at jeg kan spre om meg med inspirasjon – det er jo bare en skikkelig vinn-vinn situasjon, det. 😀

Ledestjernen bevegelsesglede i boks… CHECK! 🙂

Skrotten tar seg en velfortjent pause uten noe snev av dårlig samvittighet

//Santnok

Nå er det noen dager siden sist jeg har skrevet i bloggen. Joda, det har sine naturlige årsaker, det. Vi lar det bli med det. 🙂 Uansett: Nå er det dags igjen for å skrive nye innlegg så dere kan lese.

Fy flate fasaner hvor mørbanket jeg er i dag! Har tatt meg noe vanvittig ut på treningen, både på tredemølle og styrketreningen for overkroppen. «Aleksander», min «PT» spurte meg hvordan jeg følte meg etter sist trening. «Jeg overlevde, og var ikke spesielt sliten«, svarte jeg tilbake. Vet ikke om det var svaret han var ute etter. Men jeg fikk denne tilbake:»Vel, i dag skal det bli andre boller. Vi skal effektivisere treningen ytterligere noen hakk med å kjøre opp tempoet.«»

Kjøre opp tempoet du… Joda. Jammen sa jeg smør. Tempoet ble skrudd opp. Men ikke bare det! Bevegelsene på de forskjellige øvelsene ble terpet på. Nøye. Meget nøye!  Vi går grundig til verks og begynner med lette vekter og / eller ingen vekter. Så går vi på vekter som vi like greit finner det for godt å øke tyngden på et hakk eller «bare» to.

Vel, det ble noen «lyder» her og der. Står ikke å nekte for det. Men da han kjørte meg på vekt 1 kg – ja, dere leser rett, en kilo trodde jeg det skulle bli lett som fot i hose. Å neida. Glem det, du. Det ble det ikke! Vi legger like greit på manuell vekt og tar tak i armene på meg og holder igjen for at jeg skal få lære bevegelsene ordentlig. Armene formelig skriker og bæljer høylydt. «HJEEEELP! BRANN! DET BRENNER!!!!»»

Treningen gikk som vanlig som en drøm. Men ja, jeg fikk «pes». Men det gjør ikke noe. Han vet hva han gjør, og jeg er villig til å «lide for skjønnheten». Han er verdt sin egen vekt i gull. Det har ukens resultater vist. Og da er jeg fornøyd. 😀

Treningen er over for i dag, og jeg er skikkelig sliten. Tenkte egentlig at jeg skulle skrive mer i dag. Men jeg er altfor «kake» til det nå. Så da får det heller være. Dessuten, det er atter en dag i morgen også med mye å gjøre. Så jeg trekker meg rolig tilbake nå, mens leken er god.

Bake bake søte…dyppe den i fløte.

Hvem søren sa noe om kakebaking?? Jeg er helt gelè i kroppen…

//Santnok

Åpent brev til xtravaganza i ***********

Kjære xtravaganza.

Det er i dag i en lettere utgave  jeg skriver dette brevet til dere for å fortelle at dere pr. i dag har følgende på “samvittigheten” deres. Jeg kom inn døra deres i januar 2011, som reneste “furien” med dertil skikkelig stor skepsis. Denne skepsisen viste seg, i deres tilfelle, og være helt ubegrunnet. En vennlig helsekonsulent tok i mot meg og ønsket meg hjertelig velkommen i deres lyse, trivelige lokaler. Jeg fikk høre hva dere drev med, og alle spørsmål jeg måtte ha ble grundig besvart et etter et.

Ja, det gikk som det bare måtte gå. Jeg undertegnet kontrakt og begynte hos dere på tjue6. Skeptisk til treffene var jeg nok, men jeg fant nok fort ut at det trengte jeg ikke å være. Etter hvert gikk det faktisk opp et lys for meg at jeg trengte disse treffene for påfyll av mental næring. Det har jeg i ettertid ikke angret et sekund på. Tilbake til “samvittigheten” deres. Dere har nemlig, ødelagt “vennskapet” med bestevennen min, sofaen. Ja, sofaen er, kan dere tro veldig fornærmet på meg:  ”Du sitter jo nesten aldri i meg mer. Er jeg ikke god nok for deg, kanskje?“  Sofaen har blitt sykelig sjalu og ikke minst mildt sagt sur på dere.

Kanskje ikke så rart at “vennskapet” vår har fått unngjelde når man er blitt en notorisk treningsnarkoman. Beklager så meget, sofaen min. Treningen krever mye av meg. Du skjønner vel at sånt tar tid.  Måå ha min daglige dose 5 dager – fem dager – i uken. Må ha… bare må ha! Avhengigheten og suget etter trening er så intenst og påtrengende at jeg nok trygt kan anse meg for å ha et “treningsproblem”. Manglende trening gir abstinenser og jeg blir skikkelig sur som ei fele, grinete og ikke særlig god å ha med å gjøre. Omgivelsene får unngjelde, og folk sier at jeg blir en uuhotholdelig, masete og sutrete mare.

Trening er et sant slit, sier folk. Joda, det er det. jeg ser den. Trenger bare å tenke tilbake til første treningen min hos dere. Eller veiledningstimen, rettere sagt. Da skulle jeg ta en liten prøvetur på en av deres sykler. Det gikk heller dårlig. Full krise, ja. Pulsen føk rett opp i 160+ på null tid. Pusta og sleit, skal vi si, heller tungt. Her var det bare å slutte mens leken var god – ellers kunne jeg ende opp med hjertetrøbbel og det som verre var. Those were the days! 

I dag derimot, er situasjonen en helt annen: Ting går som en lek – jeg føler meg som en hund som blir sluppet løs av båndet. Da langer jeg ut og springer avgårde og har ikke vett å stoppe.

Fra den dagen i januar og frem til dags dato har dere “frarøvet” meg 61 kilo, hvorav 50 av dem er rent kroppsfett. Disse har forsvunnet sporløst som dugg for sola, eller fett svidd bort i ei glovarm steikepanne.

Mine høyst dårlige matvaner er nå aldeles rasert, og har dere har forårsaket at diverse pizza- og gatekjøkkenkjeder nå er ganske så irriterte på dere. Når jeg tenker meg nøye om, må jeg nok også føye diverse oljekjeder som også sorterer under kategorien bensinstasjon. De er rimelige fortvilte over at inntektskilden deres er borte. En inntektskilde som la igjen masse penger hos dem – og som nå har tørket inn, formodentlig en gang for alle.

De har satt inn tiltak for å få meg tilbake, og har store forhåpninger til at jeg kommer tilbake. Ja, de sender meg stadig e-post og ting i posten i håp om å få en respons. Bare så synd at de aldri får noen som helst form for respons.

Min tidligere tilværelse bestod i å dra ut på “jakt” for å “jakte på maten” på disse plassene. Til slutt ble jeg så sløv at de måtte komme til meg på døra med “ferdigdrept” bytte. Det var den gang da det. Synd å måtte si det, men jeg er illojal og har byttet jaktmarker. Måtte jo det så jeg ikke skulle havne på “de evige jaktmarker” Nå foregår den daglige jakten på deres mark hvor jeg nedlegger byttet mitt på daglig basis. Ja, faktisk er både matskap og kjøleskap fullt opp av mat som fyller godt opp i magen og tar bort sultfølelsen.

Men er jeg sur og lei meg for at dere har tatt fra meg dårlige matvaner, vennskapet med sofa’n og gjort meg til treningsnarkoman og ikke trenger å gå rundt å “drasse” på 120 smørklepper a 1/2 kg hver? “Kanskje” litt” til å begynne med, men nå savner jeg ærlig talt ingen av delene. Jeg takker dere for samarbeidet, og håper at vår konstellasjon vil bringe et langt, fruktbart samarbeid i lang tid fremover.

Med vennlig hilsen

Santnok

PS! Jeg har kontrakt hos dere ut desember, men jeg har bestemt meg for å fornye den for et år til. Dere blir ikke kvitt meg så lett, nå som jeg har fått smaken på treningsapparatene deres. Hva soffa’n angår, har jeg valgt å inngå et kompromiss: Sitter i den når jeg skal se på tv etter en lang og hard treningsøkt så den ikke skal bli så altfor sur. Ha en fortreffelig dag, og nyyyt den. 

Forskjellen ligger i «å  ville” i stedet for «å ønske”

-Santnok

Fytte rakkern, for en fin dag. Jeg er utrolig tilfreds og fornøyd med tilværelsen for tiden. Denne dagen har i alle henseender vært perfekt. Med to ledestjerner på plass; Mental Næring og Bevegelsesglede. En perfekt dag. Kan det bli bedre da? Kanskje, men å slå to fluer i smekk gjør man ikke hver dag.

Som Mental Næring ble tiden tilbragt sammen med kameraten min fra barneskolen over en kopp kaffe.

Det er en stund siden vi har sett hverandre sist, og jeg får følgende litt spøkefulle kommentar: «Jeg hadde tenkt at vi kanskje kunne spise lunch eller hva med kake? Nei seriøst. Santnok, du imponerer meg kraftig som fremdeles går på helfart. Det står det jammen meg respekt av, Santnok.  Så ingen lunch eller kake på oss – men kaffe det tåler vi!»  Og mye «tjærestoff» blir det. Skal ikke stå på det.

Fra mental næring går man til bevegelsesglede. Trening på treningssenteret. Avslutter økten med en tur i massasjestolen. Det trenger jeg. 20 minutter i stolen gjør store underverker. Herlig! 🙂

Avslutningsvis skal jeg nevne at det tikker inn stemmer på pollen eller avstemningen. Men skal dere få meg til fjells har dere bare èn ting å gjøre: Stemme i vei! Som det ser ut til nå, kan det spøke for at jeg drar til fjells hvis man ikke får stemmer nok. Dere vil vel ha meg til fjells vel? 😛

Nå er Helga her – og det skal jeg jammen meg vite å benytte meg av. Denne uka kan trygt plasseres i kategorien «Vel blåst»….

Slik kan man kanskje føle seg til tider – men jeg har overlevd uka med stil, og vel så det… 😛 😀

Nei, nå skal denne skrotten trekke seg så silde tilbake. Først litt mental trening på cd’en – og så … varm VLCD suppe. Nam nam! Jeg er Suppedragen! 🙂

Tenk – så var alle fire ledestjernene i boks på en og samme dag! 😀

-Santnok

Santnok’s utfordring:

[poll:16]

Når man trener er det viktig å varme opp. Hørt den før? Ja, det har du helt sikkert. Men hvorfor må man varme opp? Det er en måte å forberede kroppen på det som kommer. At nå er det noe på gang. Man forbereder kroppen og forteller den at nå er det fysisk aktivitet på gang. En myk start, altså. Sist, men ikke minst: Kroppen trenger en myk start også for at man jo vil unngå å skade den. Så med en myk start reduserer man sjansen for skader.

Hensikten med å varme opp er å øke kroppstemperaturen på muskler og ledd. Dette fører til en mengde ulike effekter i kroppen. Blant annet dannes det en væske i leddene som gjør at bevegelsen blir smidig og denne væsken gir også en god støtdemping i leddene.

Når en muskel arbeider beveges det en mengde muskelfibrer mot hverandre som gir en viss friksjonsmotstand. Når muskelen er kald er friksjonsmotstanden høy og muskelen beveger seg sakte. I takt med at temperaturen i muskelen øker, minsker friksjonen og muskelen kan røre på seg med mindre og mindre motstand – den blir også mykere og mer effektiv.

Ettersom det er temperaturøkningen i musklene og ledd som gir oppvarmingseffekt er det ikke nok med å tilføre varme utenifra – for eksempel å sitte i badstue. Kroppen trenger å bli varm innenfra.

Oppvarming før ei treningsøkt kan gjøres på så mange måter, for eksempel ved rask gange, rolig jogg, sykle til treningen eller bruke apparat som ”crosstrainer” eller tredemølle. For å få en god oppvarming bør du røre på deg i cirka 10 minutter. Begynne gjerne med lett motstand/intensitet og øk etter hvert. Mange kondisjonsapparater har et ferdig oppvarmingsprogram lagret. De gangene det er ekstra viktig å varme opp er i forkant av blant annet styrketrening og kondisjonstrening med høy intensitet.

Så sett av ti minutter av treningstiden din til å varme opp, det tjener du på!

Lykke til!

Kilde: http://xtravaganzablogg.no