Klemme…litt?

Gårsdagen ble ikke helt det samme, mer eller mindre. Tenkte jeg skulle dra på kino i stedet for å sitte hjemme i kåken og glo. Sagt og gjort. Ordnet meg med billett, og var glad og fornøyd for at det ordnet seg greit. Men fortsettelsen ble ikke noe særlig.

Diverse «elementer» fant det for godt å sette seg på feil plasser og lage rot i systemet. Tre «guttunger» kommer etter filmen har begynt og lager «kvalme». De brauter seg hit og dit, akker og oier seg og lager i det hele tatt trøbbel til de grader. Jeg reiser meg opp for å slippe dem forbi. Da tar en av dem min plass og setter seg.

Høflig sier jeg at det der er min plass, og får svar tilbake om at det var det ikke. Han vil ikke gi plassen tilbake, og jeg ser rødt. Så jeg svarer tilbake: «Greit, jeg går! Du får bare ta den plassen. Ha en forferdelig j***** god film, da!» I et heller svart humør går jeg ut og til billettluka. Der forklarer jeg situasjonen. Humøret har ramlet til langt under 0-punktet (syre). Får tilbud om en annen film, men takker nei. Får heller pengene igjen og går.

I dag er humøret adskillig bedre. På bloggen ser jeg nå at det kryper oppover med stemmer på pollen.Det gjør underverket på humøret at dere stemmer. Hiv dere til, folkens! 😀  Er ennå ikke avgjort noe, men det ser jammen meg ut til at her skal det bli kamp. Har mange besøkende på bloggen for tiden, ser jeg. Men, svært få kommentarer. Hmmm!  Hvorfor det, egentlig? Kanskje det er jeg som skriver så drittkjedelig eller at bloggen suger? 😛 Nei, ikke vet jeg.

Har en god del energi til overs, som jeg skal klemme ut. Tror jeg skal hive meg i dusjen. Nydusja, nyvoksa og med nypussa stolpesko gjør seg når jeg stikker ut. Kanskje på kino? Hvem vet? Den som lever, får se…

 

Face Another Day!

-Santnok

It’s all coming back to me now…

Pizza? Jubileumspizza? Medium pizza? Stor pizza? I går hadde jeg en heller bad experience på treningen. Da fantaserte jeg om pizza og andre ting og tang. Men det er over nå. Siste dagen i «min» uke er her, og alt står bra til med kroppen.

Føler meg mer energisk i dag, faktisk. Det eneste minuset, om man kan si det slik, er at jeg ikke får i meg nok væske og drikker altfor mye kaffe som gjør meg (høy)gira. Håper bare at det ikke gjør at vekten stopper opp og ikke går nedover. Innkommende uke har jeg ‘»full» av ting som bare må gjøres. Og det er mer en regel enn unntaket: Alt kommer på èn gang!

Har en del bekymringer av diverse art liggende og lure under vannflaten. Så det ville jo være perfekt om jeg får dette på toppen. 🙁 Nei, mister. Slå dette bort, og det fort. Stress er ikke bra for vekta! Skal til pers og deite miss Tanita Vekt, og for å være ærlig både gleder jeg og gruer meg for hva hun skal finne på. Kanskje er hun i godhjørnet og snill med meg. Eller hun kan ha himmelen forby; PMS, og være i drittelendig humør og være «nådeløs». Nei, huff. Nå ble jeg nesten helt skjelven med tanken, her jeg sitter.

 

Tror heller jeg får finne på noe å gjøre, og det fort!

-Santnok

 

Trening med «bivirkninger»…

Merker godt at det er i ferd med å bli tid for Kong Vinter ganske snart. For tiden går jeg rundt og fryser og hakker tenner mens snørra renner og jeg må snyte nesen i tide og utide. Tiden er vel inne for at jeg skal hive på meg en genser, tenne telys (for varmens skyld). Har laget meg en 1/2 liter grønn te som står og venter på meg. Hive pleddet over seg og og kroe seg i go’stolen eller soffa’n.

Teen ser ikke ut til å bli helt som den skal være. Men det må nå bare våge seg. Skal ha en til snart. Da blir det 3 – tre poser som hives oppi. Det er liksom noe som mangler når teen er svak som bare det. Nei, det skal jeg ikke ha noe av. Liker ikke svak te. Takk, men nei takk!

Ble som vanlig en kosedag for meg selv på treningen. «Ingen» treningskompiser i sikte, og sitte der på mosjonssykkelen og kose seg i fred og ro i 82 minutter med avisa og musikk på øret. Himmelsk herlig. En utrolig rolig økt, men man kan jo ikke være på topp hele tiden, heller… 😛 Helt umulig, selv for Santnok. 🙂

Resten av økten ble det litt forsiktig styrketrening. Ja, og så fikk man tid på tredemølla også. 22 minutter. Omtrent vel ferdig med den, dukker treningskompisen min opp og da var det tid for en «jam-session» eller skal vi si, «step-session» på ellipsemaskinen. Litt ut i økten ble det nok heller mer «jam», ja. Som i at jeg fikk et akutt anfall av sult, slapphet og matfantasier!

Formelig haglet pizzaer for mitt indre blikk. Kunne nesten ha ringt og bestilt pizza der og da… 🙁 Men treningskompisen min sørget for at det ikke ble noe av. Etter hvert kom jeg meg over på andre tanker, og fikk fullført økten. Om enn med nød og neppe.

Regner sterkt med at jeg trengte påfyll av både RTD og væske. Avsluttet økten og formelig krøp oppi massasjestolen med ditto RTD og Farris. Treningskompisen fleipet med at «næmmen har du begynt og tatt for deg uten meg nå??»  Følte meg helt forferdelig, men klistret på et glis og svarte kjekt: «Ja, selvsagt har jeg det. Du er jo så treg, og skal bare / må bare…» Nei, fra spøk til revolver: Tror jeg må ha trengt påfyll, for det varte ikke lenge før jeg ble menneske igjen, for å si det sånn. Og takk og pris for det! 😀

Nå er det helg, for øvrig. Helga er ung. Får se hva jeg finner på. Noe må man jo gjøre i helga. Den blir sikkert for bra til å kastes bort.

 

Skal jeg til fjells til sommeren, eller skal jeg ikke? Husk å stemme, da… 😀

-Santnok

 

 

[poll:16]

Dagen kunne egentlig vært bedre…

Atter en dag er snart ved veis ende i Santnok’s liv. Som vanlig har det vært trening i dag. Hvor bra den var, eller ikke var, skal jeg ikke ta på meg å si så mye om. Selv føler jeg nok at den går i kategorien «kunne vært bedre». Da jeg ankom treningsstudioet, yrte det av liv. Masse folk. Over alt! Nå skal det sies at jeg ikke liker store folkehav. Dette var ikke folkehav, men grenset faktisk til store folkemengder.

Har lagt opp til et «fast» program som jeg holder meg til. Vanedyr som jeg er. He he 😀 Min vanlige ganger av en «stålhest» var opptatt. Så her var det bare å improvisere. Gårsdagen, som også kunne være så som så, var litt morsom. Da ble jeg nemlig «fyrt» opp av en av mine treningskamerater. Tenkte nemlig at jeg skulle ta ellipsemaskinen som vanlig. Men en av mine treningskamerater var av en helt annen formening. Han sa følgende: «Hør her, lille venn…. du er på feil maskin! Du skal være på den greia der *peke mot tredemølla*»  Det hele endte opp med at jeg gikk 12 minutter på tredemølla. Ikke av press. For det er ingen som får meg til å gjøre noe jeg ikke vil.

Egentlig skulle jeg gå på tredemølla i dag også. Men treningskameraten min kunne dessverre ikke komme. 🙁 Som sagt yrte det av liv, og «stålhesten» min var opptatt. Så på tredemølla i 15 minutter med seg. Etterpå skulle jeg ta styrketrening. Men jeg endte opp på en annen sykkel. Der var setet alt for lavt for meg. Gadd ikke, eller rettere sagt gav «bæng» i å få det opp. Dermed måtte jeg lide meg gjennom økten med feil belastning. Kan uansett trøste meg med at jeg fikk gjennomført styrketreningen sånn noenlunde.

Det ble faktisk også tid til å trø på ellipsemaskinen i fred og ro sammen med en annen treninskompis. Ja, vi forvillet oss på tredemølla i 10-15 minutter. Tempoet ble til slutt litt vel høyt og jeg formelig måtte fly avgårde med beina på nakken. Til slutt var det bare en ting å gjøre: Trykke på nødstopp!

Vel, det er hardt å være på topp alltid. I dag og i går var jeg det ikke. Men jeg skal avslutte uka med trening i morgen også. Da skal jeg ikke stresse på noen måte. Det skal innrømmes at jeg nok er noe småfrustrert over at jeg ikke får fullført programmet mitt. Det liker jeg virkelig ikke, og ja, det ergrer meg også. Men, ikkeno å gjøre med det nå! :/

Ellers kan jeg berette at jeg nå er under tung ild fra alle kanter. Herr Santnok skal få kjørt seg på tredemølla, som han egentlig hater innerst inne i svarte granskauen. Den skal fungere som oppvarming til diverse events som er planlagt.

Apropos events, eller begivenheter: Dere har vel ikke glemt avstemmingen om jeg skal til fjells eller ikke til sommeren? Her er det bare å stemme i vei, folkens. Foreløpig ser det jammen meg ut som om jeg har ingenting å frykte angående den saken… 😛

Legger ut pollen en gang til her. Bare for å ha gjort det. 😛


[poll:16]

 

Men nuh får det være nok skribling for i dag. Skrotten trekker seg tilbake.

 

En lang dag er over. Burde være trøtt nå, men er det ikke. Hvor ikke?

-Santnok

Store ting på gang for Santnok

Så var det vel bare å hoppe i det, tenker jeg. Hoppe i hva da? Vel, uansett er det på tide med den lovte oppdateringen på helga. Kommer nok ikke unna den. Eller? Nåvel. Da setter vi i gang:

Dagen begynte med at jeg dro på trening og syklet og kjørte styrketrening. Etterpå stakk jeg innom en butikk og kjøpte meg noe egg, kylling, omelett, kotelett og salat. Spiste et egg og tok en liten bit kotelett som jeg tygde møysommelig. Etterfulgt av en RTD. Skulle egentlig rekke en RTD til etter planen, men det glemte jeg. Fredagen hadde vi en såkalt «get-together» og «get-to-know» sak. Kort sagt betyr det komme sammen og bli kjent (igjen).Vi hadde hatt et arrangement hvor vi mimret på «gamleskolen» og gjenopplevde fordums tider. Det var ordentlig rart å komme tilbake i gangene vi tråkket og trålte da vi gikk på skolen. Det tok sin tid. Da vi var ferdig, var det altså «get-together» og «get-to-know» saken som stod på tapetet. Som jeg fortalte tidligere, hadde jeg «Store-Gull» på verksted – og dermed hadde jeg lånebil. En helt grei sak forsåvidt.

Men da jeg kom utfor bygget hvor lokalet befant seg, måtte jo bilen finne det for godt å skape seg. Uvant bil, som bare ville kjøre bakover i revers, uansett hva jeg enn fant på. Ja, jeg må innrømme at jeg var dritt nervøs for lyktestolper og andre ting nærmet seg faretruende. Og med lånt bil kan dere tenke dere resten selv. Ville vært veldig fint om jeg skulle kræsje, med førstnevnte regning i bakhodet. Det gikk seg til, og etter en stund kom en av jentene i parellell klassen og sa at hun kunne hjelpe meg. Hun «kjørte normal bil», som hun sa det. Litt flaut og måtte få hjelp av ei dame, kanskje. Men jeg innser mine begrensninger, og tok takknemlig i mot tilbudet.

Mens jeg holdt på med dette tok det så lang tid med masse om og men. Måtte snu tilbake og hente mine alkoholfrie «kjøre-øl». Ble noe styr å komme seg inn. Fant ikke inngangen, for å si det sånn. Det ble fire forskjellige forsøk, inklusive «kart og kompass» tilnærming. Men jeg kom meg inn etter hvert. Da var det noen som så mine forsøk på å komme inn, og jeg slapp inn. Heldigvis. 😀 «Vi begynte å lure på hvor du var blitt av. Trodde du bare hadde stukket av og ikke gadd å komme.»

Kvelden var utrolig morsom og fin. Det hele begynte veldig bra (syns jeg) til å begynne med. Helt til jeg kom til bordet, vel og merke. 😛 Da vanket det kommentarer: «Du ser utrolig godt ut! Godt jobba! Du ser bra ut…» osv. Merkelig nok ble det ingen kommentarer på at jeg spiste «rent». Ble et par tapas med kjempegod laks og noe majones i, pluss litt feta ost. Hadde planlagt 2 alkoholfrie øl lavkarbo, men klarte bare en. Magen så ut til å ta det veldig bra.

Alt i alt ble kvelden utrolig koselig. Ble mange som kom og hilste på meg og berømmet meg for innsatsen. Men alt i alt en god kveld. Klokken ble 01:00 før vi rundet av. Men da sa jeg at nå er det nok. Jeg skal ta tidlig kveld i dag.

 

Lørdag

Stod tidlig opp og dro til byen for å kjøpe meg slips og sko til dressen. Det tok sin tid, gadd vite. Omtrent som kvinner på badet om mårran. 😛 Fikk handlet inn en flaske lavkarbo vin «Jacob» og to lavkarbo øl. Hadde i bakhodet at «husk du er billig i drift nå». Vel ferdig plukket jeg opp en klassevenninne og et par klassevenninner til. De ble skysset hjem til seg, og så dro jeg hjem for å dusje og skifte.

Siden jeg skulle drikke den dagen, hadde jeg min private «James» som kjørte meg til festen. Der hadde jeg forøvrig faktisk tenkt, at jeg skulle komme anonymt inn døra, sjekke ut laget og dra stillferdig igjen hvis det var kjedelig. Men neida! Noen hadde andre planer.

Inne av døra ble jeg møtt av bestekompisen min fra barnsben av. Han var ellevill og kjempeglad for å se meg. Fikk servert en bjørneskvis De Luxe. Nå er ikke jeg hverken liten i høyde, eller bredde for den saks skyld. Men han klemte godt fra seg. Han fortalte at han hadde sett meg tidligere, for kort tid siden. Da var jeg «stor og røslig», som han sa det. Han fortalte videre at han var oppriktig bekymret og redd for at jeg skulle få hjerteinfarkt og ramle om. «Trodde ikke du ville komme», sa han. «Der tok jeg skammelig feil. Og se på deg nå! Du er ikke til å kjenne igjen!» Det ble sagt flere ting, men de skal jeg ikke dele i bloggen. Bare slå fast at jeg ble rørt, og måtte si at han måtte slutte ellers kom jeg kanskje til å bli den neste Niagara fossen.

Etterpå gikk jeg videre rundt mens komplimentene formelig haglet rundt meg. «Alle kjenner Apa. Apa kjenner ingen» var nok en høyst dekkende beskrivelse her. Masse folk kom og hilste på meg. Lanken ble flittig brukt den neste halve timen. Noen visste jeg hvem var. Andre kjente jeg ansiktene på, men hadde ingen navn. Og andre igjen hadde forandret seg så vanvittig at jeg ikke kjente dem igjen.

Til middag ble det faktisk en to-retter: Lammesadel med en soppsaus til. Og etterpå en dessert med bær og krem som var farlig god. Disse tok jeg meg veldig god tid med å fortære. Drakk min medbragte lavkarbo rødvin til. Til dessert ble det servert kaffe og konjakk og noe annet jeg ikke helt vet hva var. Senere ut på kvelden dristet jeg meg til å ta noen få chilli nøtter og noen få flak potetgull som jeg tygde nøye.

Resten av kvelden endte opp i at jeg ble dratt ut på dansegulvet mot min vilje. Fikk ikke lov å si nei med følgende beskjed: «Tror du virkelig at jeg har sittet og blingset deg ut i hele kveld, og så skal du si nei?? Kommer ikke på tale! Ut på gulvet med deg, og det NÅ!» Jeg har faktisk aldri vært Mr. Populær og aldri lagt vekt på det. Men her var det bare å trø til. Trodde at det skulle bli med denne ene dansen. Men niks! Kvelden fortsatte med masse kyss, klapping og klemming. Kyssing og klemming fra jentene. Klapp og klem fra guttene. Ble dratt ut på gulvet to ganger til og måtte bare trø til.

Til slutt stakk en liten en i meg, og jeg tenkte: «Nå går jeg og byr opp to av klassens mest populære jenter til dans! Har ingen ting å tape!» Tenkt og gjort. Resultatet ble at begge kommenterte: «Måtte det virkelig ta sååå mange år før [vi] fikk deg på gulvet??» Etter dansen fikk jeg et kyss på kinnet av en dem. Snakker noen om Santnok Don Juan her? Det hele ble faktisk nesten litt uvirkelig. Man har da ikke forandret seg så drastisk? Jeg mener, har jo tatt av noen kilo her og der. Men skal dette gjøre at folk går fra sans og samling?

Ja, det ble masse oppløftende kommentarer. Men jeg nekter ikke på at det jo også føltes litt godt. Belønning for innsatsen. Men jeg akter ikke å miste bakkekontakten og bli innbilsk. Kvelden og natten gikk fort. Prøvde å slippe løs tre ganger, men måtte bare gi tapt for overmakten. 😛 Til slutt var klokken 07:00 om mårran før jeg slapp løs. Før jeg gikk hadde vi diverse avtaler i boks om at vi skulle ringes og dra ut på kaffe. Sågar èn avtale om at jeg og en klassekamerat skal bestige et høyt fjell til sommeren. Hva er det med meg og fjell, liksom? Hvorfor skal folk ha meg til å bli «fjols til fjells»? Nei, sannelig om jeg vet.

Vel, det var altså mer eller mindre hva som skjedde de to dagene. Jeg er full av inntrykk, og fremdeles i sjokk etter alt. Nå er jeg kanskje ikke en utpreget klemmer, men det gjør godt å bli gjort så stas på og ikke minst. En klem eller to gjør seg. Unektelig!

 

Er dette en drøm, så la meg aldri våkne opp igjen…

-Santnok

En ulykke kommer sjelden alene :(

For hver god ting som skjer, må det skje en dårlig, sånn for utligningens skyld. Nei, jeg er ikke blitt overtroisk, eller filosofisk. Men jammen meg ser det ut til at det har holdt stikk hittil. Dette har på mange måter vært litt av en dag, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke sprudler over av perlehumør.

I går fikk jeg melding om at mitt kjære «Store-Gull» var ferdig på verkstedet. Ja, det er altså bilen vi prater om. Mobilen hadde gått fri for batteri, og da jeg så meldingen var det midt på natten. Uansett hadde jeg ikke avbrutt treningen for å hente den. Kommer ikke på tale. Treningen er min tid for meg selv, og ingen ingen ingen vil jeg dele den med. Så egoistisk er jeg! 😛 Servopumpen hadde tatt kvelden. I tillegg måtte det en EU-kontroll til. Ja, for ikke å glemme at fjernkontrollen til alarmen var vandret.

I SMS’en jeg fikk på mobilen stod det et beløp. Ja, det var utrolig høyt. Men jeg visste jo at servopumpen kostet flesk. En ny fjernkontroll til bilalarmen kostet ganske kraftig, den med. Det var 1 800 kronasjer til. Et par timers arbeid dro jo opp. «Men jeg får sikkert rabatt på EU-kontrollen når jeg samtidig gjør noe annet«,tenkte jeg for meg selv. Men ikke! Den gang ei. EU-kontrollen tok 600 nye kroner på regningen. «Nå må det være stopp. Nå er det ikke mer!«, tenkte jeg.

Da jeg så gladelig ankom firmaet for å avlevere lånebilen og hente ut «Store-gull» var det ikke penger på konto. Men ingen fare. De pengene fant seg på annen konto. Siden jeg ikke av forskjellige årsaker har kontonumrene i skallen, måtte jeg ringe banken. Mens jeg prater med dem, forvisser jeg meg om at beløpet jeg hadde fått oppgitt på SMS: 13 store laken var det som skulle overføres. «Nei, det er eks lånebil. Beløpet er tjue tusen!» «At det var, sa du?» «20 000 var beløpet.» Jeg holdt nesten på å sette tunga i halsen i det samme. Tjue fortæra tusen laken?! Er det mulig?? Jo, det var visst det.

Hadde nettopp fått innvilget kontokreditt fra banken på nettopp 20 000 kroner. Tenkte i mitt stille sinn: «Ja, dere luktet vel det – og nå skal dere ha all gryna. For dere kunne jo ikke nøye dere med mindre.» Så nå er jeg altså 20 store fattigere på en forbaska servopumpe. Det kaller jeg for virkelig morsomt. Jo’a. Ekstremt morsomt. Ikke!

Dro rett til treningen. Der gikk treningen utrolig bra. Kardio på programmet. Men selvsagt måtte skolissa knyte seg opp og rote seg i opp i pedalen flere ganger. Til slutt hektet den seg selvsagt fast i pedalen og foten satt fast som i ei skrustikke. Kom meg møysommelig løs, men selvsagt måtte mosjonssykkelen lades ut og jeg fikk ikke lest av displayet. Så dermed tastet jeg inn 65 minutter til av en total på 80 minutter. Det viste seg ikke å stemme. Så dermed måtte jeg ty til iPod’ens spilleliste som jeg regnet ut hvor lenge det varte. Da kom jeg frem til en total på nærmere 100 minutter. Men, siden jeg ikke hadde «bevis» på det slo jeg av «for kjentfolk».

Ellers har dagen involvert

  • bilister som kjører som de har «vett» til, eller rettere sagt ikke.
  • hatt besøk i dag av en som fikk stuelampa i huet og 2 glass knuste
Og for dere som har fulgt med, kræsja pollen min og tok kvelden. Den brukte vi bare masse timer på å få ordnet. Endte opp trøtt som en strømpe og forsov meg i dag.

Nei, nå får nok være nok. Nå går jeg og tar kvelden. Skal legge meg under teppet og «aldri» stå opp igjen.


Ikke min dag i dag. Og herlighet for en forferdelig dag…
-Santnok

Tilbake der man skal være…igjen? (Håper vi).

Da var pollen tilbake, etter mye om og men. Sånn! 🙂 Men jeg får vel bare si at jeg ikke klarte å redde stemmene. Så dere som har stemt, får bare stemme på nytt. Beklager så mye for bryet. Men dere sier vel ikke nei takk til det. Gjør dere vel? 🙂

For min egen del håper jeg nå at alt er som det skal være. Ellers ligger jeg tynt an. Ja, for dere er vel ærlig og ikke jukser, selv om dere kan? 😀 Men nå er jeg så trøtt og lei at jeg ikke får skrevet noe oppdatering om hva som har skjedd. Kommer tilbake til det. Lover!

Nå er det like før jeg ramler av stolen av trøtthet. Natta, folkens. Sove godt sann!

-Santnok

Noen her som er litt skikkelig småsur nå, ja…

For tiden er jeg et eneste stor glis, men det varte jammen meg ikke lenge?? Ser ut til at vi har fått noen tekniske problemer med pollen eller meningsmålingen for om jeg skal på fjellet eller ikke. Nei. Det er ikke sabotasje fra min side!

Jeg er i et forrykende surt humør, og ikke noe godt selskap akkurat nå. Man peller ikke meg på nesa, sånn helt uten videre! Jobber med saken nå på høygir, og vil selvsagt komme tilbake med updates. Bli værende, folkens. 🙂

Litt sitron, bare

-Santnok

En liten glipp her, bare… Stor fadese!

Tror visst ikke jeg var helt meg selv i går da jeg skrev forrige post. I tilfelle rottefelle noen skulle være forvirret her, har de all grunn til det. Jeg refererte til en visst episode med en ditto viss feilvurdering. Problemet her er bare det at det ikke står i bloggen min. My bad, eller rettere sagt: Min feil! 😛

Nå ja… Da får jeg heller fortelle dere hva som skjedde, da. Hadde nettopp begynt på xtravaganza og vært gjennom min første prøvetime. Etter et par treninger som hadde gått over all forventning (følte jeg da) fant jeg ut, mitt arme (tullete og gale) menneske ut følgende: «Jeg er ikke sliten, faktisk ikke det hele tatt. Så da skal jeg ut på en liten gåtur!» Ja, som sagt så gjort. Skjønt en liten gåtur, ble det ikke. Gåtur ja, men liten nei….

Med selvtilliiten stående høyt til topps, dro jeg hjem. Laget meg en pose VLCD og spiste. Drakk litt vann, og så dro jeg ut. Lagde meg en rute som var liten og fin. Selvsikkert satte jeg i gang å gå. «Dette går jo aldeles strykende!«, tenkte jeg selvsikkert. Med friskt mot, og i friskt tempo kom jeg halvveis. Kanskje ikke en gang det, heller. Pulsen gikk opp i «ørtogfjørti» hundre. Og plutselig er den så høy at jeg trodde jeg skulle sprenges.

Tok det rolig. Hentet meg inn og begynte og gå igjen. Pulsen gikk om mulig ennå høyere og til sist var det så ille at jeg var i ferd med å deise i bakken. «Nå er min siste time kommet. Så slik skulle det altså ende!» Stod der og svimlet mens jeg så både solen og månen «østenfor sol og vestenfor måne», stjerner, planeter,  ja faktisk hele universet med. «Her er det bare en ting å gjøre, bajas. Kom deg hjem, og det fort!» Snudde og gikk tilbake.

Tilbakeveien skulle faktisk vise seg å bli lang, hard og strabasiøs. Neida, dette er ikke en dårlig novelle, folkens. Styltet meg avgårde helt til jeg kom til bakken «oppover lia» jeg bor. Der kreket jeg meg møysommelig oppover. Vet ikke hvor lang tid det hele gikk. Ikke hvordan jeg kom meg hjem heller, for den saks skyld. Vel inne av døra, må jeg ha fått «blackout» og «akutt fortrengelse av minnet. Alt er borte vekk i tåka. Alt jeg husker da jeg kom til hektene var at jeg tenkte for meg selv: «Dette, din arme dumming, gjør du ikke flere ganger! Hører du?!»

For hver gang jeg tenker tilbake på episoden er det med grøss og gru. Pulsen fyker i været, og jeg blir matt i toppen bare med tanken. Nei, huff, huff…Dobbelt huff! Og nå skal altså diverse personer ha meg til fjells. Dette er jeg redd kommer til å ende i katastrofe. Vi snakker om «fjols til fjells» her. Skal ikke uttale meg så altfor bombastisk hvem «fjolset» er. Men la meg si såpass: Jeg har en viss formening. Jeg har en viss formening, ja. Kjære helsekonsulenter: Tilgi meg for det jeg nå skal si: Men dette kommer jo aldri til å gå bra! Aldri i livet! Nei, la oss tenke på noe helt annet! Noe helt annet. Fort fort fort!!

Nei, har dere skulle ha sett. Nå har jeg skrevet utrolig mye. Da får vi ikke tid til å skrive noe mer. Det tar vi l8r Al(ligator)…

 

Ikke visste jeg at det var tiden som rant ut så fort

-Santnok

Under tung «ild» / utfordringen

Gårsdagen ble en stor overraskelse på mange måter. Som jeg skrev i forrige innlegg var Frøken Tanita Vekt i godhjørnet og ekstremt snill mot meg. Men dagen hadde mer å by på enn som så. Føler at jeg er i en «good flow» for tiden. Ting virker å gå min vei, og jeg har det veldig bra. Bevegelsesgleden er på plass, og ser ut til å fungere.

Jeg skal gå rett på sak uten noe mer om og men. Nå trenger jeg nemlig dere, min leseres hjelp. Som jeg har fortalt tidligere, er treningssenteret blitt mitt annet hjem hvor man «kommer hjem til familien». Det går omtrent ikke en eneste dag uten at jeg får positive kommentarer. «Du er en ustoppelig maskin som bare går og går i all evighet.» «Du er flink» osv… For dere som har lest bloggen har dere sikkert fått med dere en viss gang hvor jeg tok en viss feilvurdering.

Nå ser det ut til at en god del personer her på treningssenteret har «rottet seg sammen» mot meg og «bestemt» seg for at nå skal Mr. Santnok utfordres og få noe å bryne seg på. Han har nemlig hintet frempå at en dag skal jeg til pers i fjellet og «jage sauer»…  Ja, dere leste riktig! Jage sauer! En av helsekonsulentene mener at nå er tiden moden for at jeg skal «ut på tur og aldri sur». Dvs ut og gå med gåstaver.

Den store prikken over i’en er nå at en av brukerne sammen med en viss helsekonsulent har funnet ut at til neste sommer skal jeg få en uforglemmelig utfordring. Da skal vi nemlig på tur opp i «alpene». Les: fjellet. Jeg skal få valget selv og velge hvilket område. Kort sagt er saken den at jeg nå er blitt i sååå utrolig mye bedre form at jeg er «overmoden» for å ta nye steg. Så derfor skal jeg altså til pers – og til fjells med seg.

Så nå er mitt spørsmål til dere lesere:

Syns dere at jeg skal ta utfordringen?

Det ser ut til at jeg ikke kommer meg ut av denne så mye jeg enn vil. Som jeg sa at jeg lovde ingenting. Men nå skulle jeg la dere lesere får avgjøre saken. Derfor skal jeg nå legge ut en «poll» eller meningsmåling med spørsmål om jeg skal til pers eller ikke. Men jeg skal si med eneste gang: Jeg stiller visse krav. He he 😛  Det skal minst 100 stemmer til for at avstemmingen skal være gyldig. Minst 100 stemmer der, altså.

Så nå er det altså opp til dere om jeg skal måtte bite i det sure eplet og gi meg å være med. Dere får altså hive dere i stemming folkens. Hva mener dere? Og ikkeno juks her, folkens! 😛

The defence rests its case, your Honour!

-Santnok

 

[poll:16]