Knollen, alias hodet, har hatt mer enn nok å jobbe med i det siste. Til tider har det gått litt vel hardt for seg i svingene – og det har faktisk vært noen «downs». C’est La Vie, C’est La Vie… eller sånn er livet, om du vil. 🙂
Jeg har vært inne på det tidligere, om at hodet ikke henger med resten av kroppen. Har mottatt mange positive kommentarer fra folk rundt meg i det siste. Disse kommentarene har faktisk vært veldig mye positive. Noen negative har det vært, men de har nok vært av ren skjær ubetenksomhet. Så derfor vil jeg si at jeg har fått udelt positive kommentarer. Kommentarer som: «Du ser godt ut!», «Men i alle dager, hvor har du gjort av deg hen?», «Oi! Du er jo bare ‘halve mannen» igjen»… osv. Ja, de kommentarene har varmet innvendig.
Ikke minst tenker jeg på de fine kommentarene jeg har fått ikke bare av mine treningskompiser, helsekonsulenten min på xtravaganza og for ikke å snakke om alle de andre brukerne på treningssenteret. Men faktisk vil jeg trekke frem èn kommentar fra bestisen min fra barneskolen (vi gikk også sammen på ungdomsskolen). Han kom med en utrolig god kommentar som faktisk gjorde meg både flau og rørt: «Skal si du har virkelig slanket deg. Dette ser utrolig bra ut – og jeg er stolt av deg! Nå er du jammen meg i ferd med å få tilbake ditt vakre utseende jeg husker fra barneskolen / ungdomsskolen.» Han snakket altså om ansiktet her.
Nå skal jeg av forskjellige årsaker ikke gå i noen dypere detaljer, ja for noe må man jo få lov å ha for seg selv. 😛 Jeg har i ettertid fått utrolig mange kommentarer fra klassekamerater som har gått på ansiktet mitt. Nei, jeg har aldri vært noen vakker fotomodell (i mine øyne). Og bestisen min kommenterte at jeg nå var i ferd med å bli mitt gamle jeg. Slikt er ikke hverdagskost å få høre. Ja, jeg ble nesten flau. Samtidig som det også varmet noe utrolig godt.
Selv er jeg ikke i stand til å fatte at jeg faktisk nå er i ferd med å bli … vel, kanskje ikke slank. Men uansett ikke så langt unna. En av treningskompisene mine har faktisk kommentert: «Jeg har ikke vært her så lenge. Men jeg husker deg for kort tid siden. Da var du noen hakk større, ja. Nå er du mange hakk mindre og ikke til å kjenne igjen!» Er det noe jeg sliter med ennå, så er det det å klare å kjøpe rett størrelse i klær. Mange bomskudd for bauen der i gården, og selv om det nå går bedre har jeg til nå hatt mye å gå på.
Her om dagen var jeg ute på kafè sammen med en av mine venner. Det gikk i kaffe, vann og RTD… Intet mer! Intet mindre! 😀 For en tid siden kjøpte jeg en vinterjakke og en treningsbukse som var altfor store. Så mens vi sitter der får jeg et innfall at jeg skal gå i en viss forretning på dette kjøpesenteret og se om jeg finner en treningsbukse. Jeg er ikke høy i hatten. Vel inne i forretningen er det ikke en eneste av betjeningen å oppdrive, og jeg holder på å feige ut. Til slutt manner jeg meg opp og finner en ekspeditør.
Sier at jeg ser etter en treningsbukse, og h*n geleider meg i vei til avdelingen for ditto bukser. «Hva slags merke tenkte du på?» «Øh… ja, si det. Før jeg rekker å svare blir en Adidas bukse trukket frem. «Nei, ikke den. (De kommer jeg i hvert fall ikke inn i).» «Vi kan jo prøve på Puma«, bemerker jeg. «Hva er den største størrelsen dere har?» Den største størrelsen (som de har inne akkurat da) kommer fort frem og jeg står der litt rådvill mens jeg tenker for meg selv: «Den der kommer jeg aldri inn i. Ikke en sjans!»
Men så er det som en stemme inni meg sier: «Hør nå her ‘a. Du får deg ikke noe treningsbukse på den måten. Ta en sjans, da!» Litt tafatt spør jeg: «Går det an å prøve den?» Uten noe mer om og men ender jeg opp i prøverommet mens jeg tenker for meg selv: «Dette går aldri!» Trodde jeg, ja. Den gang ei! Så feil man kan ta. 😀 Buksen satt som et skudd, den. Så der stod jeg der, da. Med full hakeslepp! 😮
Overlykkelig og vantro tok jeg buksa med meg og gikk i kassa for å betale. Vi ble sittende en god stund til i kafèen, og det gikk en god del kopper kaffe der ja. 😛 Til slutt var det tid for trening. På vei ut kommer jeg forbi samme forretningen og det slår meg: «Kanskje jeg skulle ‘oppgradere’ litt? Burde jo ha en genser med hette også.» Etter å ha rotet gjennom en del jakker og størrelser fant jeg den jeg ville ha helt på egenhånd. Røsket den kjapt med meg og lusket inn i prøverommet.
Den passet som et skudd den med. Ja, jeg innrømmer det gjerne. Plutselig mens jeg står der kjenner jeg at jeg blir våt nedover det ene kinnet. Helt overveldet av sjokk, triller det en gledeståre nedover kinnet på meg. Jeg har funnet meg klær som passer. Og det i en helt vanlig sportsbutikk forbeholdt for «normale» størrelser, attpå til.
Min gamle og nye bukse, side om side...
Ny hettegenser kjøpte man også... ditto 6 størrelser ned, den med. Utrolig, men sant! 😀
Ankommer treningen sent til meg å være, men jeg hiver meg inn på en av toalettene og skifter over til den nye buksa. Den sitter som et skudd. Eneste dumme er nå at jeg har en t-shirt som er «ti nummer» for stor. Men jeg tar den på meg. Med hele greia på, blir jeg stående og bare se… og se… og se. I speilet åpenbarer det seg en fremtoning som jeg så avgjort ikke kjenner igjen. Er det sånn jeg ser ut, tenker jeg for meg selv. Jeg har funnet klær som jeg liker. I rett størrelse. På en butikk forbeholdt for «normale» størrelser.Trenger kanskje ikke si det – men treningen og resten av kvelden var jeg i lykkerus.
Dette har vært en stor dag for meg. Nå skal jeg faktisk ta meg friheten og trekke meg stille og rolig tilbake. Dette må jeg ha tid å fordøye! Vi sneiks, folkens! Go’ kveld og go’ natt… 😀
Går det virkelig an?
-Santnok
