En reise mot et lettere liv

Denne bloggen handler om «en reise mot et lettere liv». Denne reisen er ikke en hvilken som helst reise, men min reise mot et lettere liv, nærmere bestemt. Reisen med xtravaganza begynte for min del i januar, og jeg kan trygt si at det har skjedd masse med meg siden da. Nå har jeg lyst å dele mine opplevelser med dere, mine lesere av bloggen. 🙂

Før jeg forteller om alt det makaløse jeg har vært med på skal vi gå litt tilbake i tid. Vi begynner med hva jeg velger å sette som «begynnelsen». Vil dere være med, så heng på, folkens!

2008

Hvor skal vi begynne? La meg nå se… Jo, altså. Jeg har en lang historie, men vi går tilbake til det «Herrens År» 2008. Det er april 2008.  I tiden forut, hadde jeg gått på det vi trygt kan kalle en gedigen praktsmell. Jeg er totalt nedkjørt, og et «matvrak». Trøtt, utkjørt, daff, sur, ukonsentrert, grinete… ja, i det hele tatt har jeg det ikke noe godt.

Noe må  gjøres, det vet jeg. Men jeg er giddesløs. Inntil en dag får jeg se programmet Downsize Me med Damien Kristof  og hans «Iron Maiden», Lee-Anne Wann en fitnessekspert som omtrent skremmer vannet av meg. Jeg ser den ene episoden før og den andre etter. Til slutt former det seg møysommelig en plan i hodet på meg om at jeg må gjøre noe. Inspirert av programmet, legger jeg så om kostholdet, og alt går bra – for en stund. Helt til det plutselig sier stopp! Full stopp! Da er jeg tilbake i samme sporet som før! Månedene går, og jeg har gitt opp, mer eller mindre.

Damian Kristof

Januar 2009

Jeg er tidligere blitt henvist til ernæringsfysiolog. Som kjent i helsevesenet: Ting tar tid. Jeg glemmer hele greia, og tenker ikke mer på saken.

En dag i januar, er jeg innkalt til møte hos denne ernæringsfysiologen. Ærlig talt, har jeg ikke lyst å gå i det hele tatt. Etter å ha gått en lang og hard runde med meg selv, bestemmer jeg meg for å gi denne personen en sjanse og møter opp. Akkurat nå har jeg ankommet innenfor døra, og denne personen rekker frem hånden og hilser. «Hei, jeg heter [Trine]», og er ernæringsfysiolog her ved *sensurert*. Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Litt avventende og reservert, svarer jeg tilbake: «Jeg er [Santnok]. Vet ikke helt hva du kan hjelpe meg med, men hva kan du bistå med?» Denne tilnærmingen er visst temmelig uvanlig, og jeg blir møtt av et litt forbauset uttrykk. Det oppstår en lang pause før svaret kommer. Jeg blir møtt av en ganske standard presentasjon om avdelingen og hele resten av pakken. Etter hvert som denne ernæringsfysiologen prater, merker jeg at jeg blir mer og mer irritert innvendig. Dette tegner til å bli akkurat som ventet: Nyttesløst!

Samtalen ender opp som jeg frykter: Vi går i klinsj med hverandre, og piggene mine stritter til alle kanter. Det ser ut til at denne samtalen er ved veis ende. Tenker i mitt stille sinn: «Jepp. Det var den samtalen. Det var det jeg visste! Intet nytt der i gården!» Av en eller annen grunn roer det seg ned en tanke, og jeg sier: «OK! Nå som jeg er her, kan jeg høre deg ut.» Så setter jeg meg ned, klapper igjen smella – og lytter. Hele timen går med til at vi forteller hverandre «hvor skapet skal stå». Vi blir enige om at jeg skal få ny time – og dermed ny innkallelse.

Oktober 2009

Jeg har vært til samtale tidligere, og i dag er 3. samtalen. Siden sist har jeg gått ned totalt 6 kilo med å legge om kostholdet, og i mine øyne «gjøre ingenting». Et fint resultat, sier [Trine], ernæringsfysiologen.

Desember 2009

Jeg har en «blue» måned hvor det går mye i blues, for å si det sånn.

Lille-julaften: Jeg har boikottet alt og alle, og murer meg inne. Har ikke giddet og handle noe mat som helst. Nå er det for sent.

Julaften: Gidder ikke å stå opp før langt på dag. Butikkene har stengt for jula. Nå er det i hvert fall for sent. Utover kvelden blir jeg skikkelig sulten, og tenker for meg selv: «Nå er jeg så sulten at jeg må ha meg noe å spise. Og det fort!!» Kong Vinter har bestemt seg for å virkelig vise sin rå styrke. Han slenger like greit en bitende, umenneskelig kulde i trynet på oss. Jeg har kledd meg godt meg tykk gjenser og en tykk vinterjakke over der. Men det viser seg at det skal ikke hjelpe. Bedre blir det ikke av at eneste plassen som har åpen, kun har ekspedering i luken. Vedkommende som ekspederer er så utrolig treg at innen jeg har fått maten, fryser jeg gjennom marg og ben.

Vel inne av døra er jeg så sulten at jeg formelig hiver i meg maten omtrent uten å tygge den først. Magen protesterer vilt, og jeg får mageknip. Hele greia ender med at jeg selvsagt blir sprekksjuk av influensa. Ikke så rart etter behandlingen jeg fikk av Kong Vinter. Hele julen, romjulen, nyttårsaften og fridagene etter går. Spiser svært lite i løpet av perioden, og da jeg endelig kvikner til, står jeg opp og tar meg en dusj. Det føles straks bedre, og jeg er som et nytt menneske. Herlig! Men det skal ikke vare lenge.

Igjen, få timer senere, blir jeg sprekksjuk på nytt og havner til sengs. Denne gangen går det kun på take-away, pizza altså, for å overleve.

April 2010

Kulden har gitt seg, og jeg har blitt frisk i mellomtiden. Kong Vinter gjør livet litt surt i mars, og prøver seg på en siste krampetrekning før han gir opp og går i hi før hans tid atter er en gang er inne. Nå har jeg spist så mye pizza og annet at jeg er kommet til det punktet at jeg desperat og forgjeves prøver å skjerpe meg. Jeg er hekta på take-away og spiser pizza og annet så det ljomer. Dette må ta slutt! Det gjør det ikke. Jeg fortsetter på samme kjør. 🙁

August 2010

Jeg er tilbake på time hos ernæringsfysiologen. Den store katastrofen er et faktum. Det vet jeg. Vet det bare så altfor godt. Vel inne av døra blir jeg spurt om hvordan det har gått. «Gått og gått, Fru Blom. Ikke så bra, kan man trygt si. Jeg har hatt et tilbakefall«. Oppe på vekten viser den at jeg har lagt på meg 11 kilo. 11 kilo!

Ernæringsfysiologen himler med øynene. Det blir en lang, alvorlig samtale. Jeg får følgende ultimatum: «Dette ser ut til å være totalt bortkastet tid, både for deg og meg… Men du skal få èn sjanse til. Hvis du har gått opp så mye som 1 kilo neste gang vi sees, er det kroken på døra. For godt!»  I det jeg går ut døra, tenker jeg i mitt stille sinn: «Ja ja, det var den sjansen. Var jo det jeg visste. Shit happens!»

September 2010

I tiden etter at jeg har vært hos ernæringsfysiologen, gir jeg totalt blanke blaffen i alt og spiser. Selv om jeg prøver å spise sunt, vet jeg innerst inne at dette kommer ikke til å fungere. Mitt store vendepunkt kommer, og jeg våkner opp. Jeg setter i gang mitt eget opplegg, og tar rev i seilene og skjerper meg.

November 2010

Jeg er tilbake hos den store, stygge fryktede ernæringsfysiologen. Inne av døra får jeg nå fra hennes side en avventende mine. Innerst inne vet jeg med selv at jeg har intet å frykte. Så etter diverse ypping, trår jeg selvsikkert opp på vekta.

Den viser at ikke bare har jeg gått ned de 6 kiloene jeg har lagt på meg. Jeg har tatt av meg 11 kilo totalt. Ikke nok med det har jeg tatt av meg rundt 11 kilo til. En total på 22 kilo!!

[Trine], rnæringsfysiologen.  himler med øynene og utbryter: «Gode Gud! Hva har du gjort?!» Men det akter jeg ikke å svare på, så jeg svarer bare: «Det kan være det samme, det forteller jeg ikke!» «Vel, hva det nå enn er; så fortsett i samme goden stilen videre!»

Desember 2010

Jeg har gått en runde med meg selv, og funnet ut at jeg bør videreføre planen min. I løpet av november har jeg snoket på nettet angående xtravaganza. Men siden det er jul, vet jeg at det ikke har noe for seg å kontakte dem. Det er altfor sent.  Jeg lar idèen fare avgårde på ei fjøl på havet så lenge.

Fortsettelse i neste nummer… 😛

-Santnok

Siste dag av min 62. uke. Gilde & Co har satt inn nådestøtet med reklame for julemat i alle kanter og fasonger. Jeg går fremdeles på helfart, og «trives» med det. Trives er vel kanskje litt å overdrive. Men det er så herlig ukomplisert å slippe alt styret med mat.

På TV har Gilde & Co satt inn nådestøtet hvor vi reklamerer heftig for juleskinke, julemat og masse annet. I tillegg er det som vanlig pizza og McDonalds som regjerer. Når jeg går ute bombarderes jeg med tilbud a la: «Spis til du spyr». Nei, det er jo ikke akkurat det som tilbys. Men derimot pølsefest til 10 kroner stykket. Hamburgerfest for bare 29.90 osv… Man får masse tilbud om «spis så mye du vil – til en latterlig pris».

Det er jammen meg en merkelig verden vi lever i. Jacob, en av bloggerne på den svenske vektportalen til xtravaganza skriver det så treffende:

Det är ett märkligt samhälle vi lever i. Egentligen. Samtidigt som vi SMSar som tokiga för att hjälpa svältande barn i världen så kan man i Sverige äta så mycket man vill för en skitsumma.

Dessutom är vi en ansenlig mängd människor som kämpar med vår vikt – och därmed vårt välbefinnande. Varför läser man aldrig skyltar där det står: ”Ät så mycket du behöver”?

Det er rart å tenke på at jeg for ikke så veldig lang tid siden var en del av dette. Nå bryr det meg heller lite. Går på «jakt» og finner maten min på xtravaganza. Joda, tidene forandrer seg. Synet på ting har forandret seg kraftig i løpet av den tiden som har gått siden jeg startet på xtravaganza. Før var det kjempevesentlig, men nå kan jeg liksom ikke bry meg mindre.

Nå er mitt fokus sentrert på min reise mot et lettere liv, de fire ledestjernene Mental Trening, Mental Næring, God Energi Bevegelsesglede. Det er faktisk alt jeg trenger, og jeg er faktisk fornøyd med det.

Apropos trening: Som en klok person sa det: Jeg trener ikke for å bli yngre, jeg trener for å bli eldre. Kloke ord å ta med seg for de som kjemper med vekten, som spiser sunt og trener hardt.

Glem ikke deg selv og de du elsker. Denne investeringen er i meg selv og for at jeg skal få det bedre og kunne leve lenger. Det er jeg verdt!

-Santnok

[poll:16]

«Nå er det jammen meg så du svømmer i den buksa der». Det var klar tale fra en av de andre brukerne på treningssenteret. «Jeg har ikke sett deg på en måned nå. Nå vises det ekstremt godt at du har mistet masse vekt! Se på det fjeset, da.» Kom det fra en annen.

«Tusen takk. Det var hyggelig!» svarte jeg tilbake med et kledelig smil. Komplimentene hagler rundt meg (igjen) for tiden, og vil visst aldri ta slutt. Misforstå meg nå bare rett, folkens. Det varmer utrolig å høre slikt.

Joda, jeg tar alt til meg med glede, jeg. Selv om det jo er lov å være litt sjenert og flau også. Det jobber jeg med. 😀 Får enkelte det som de vil, så kommer all sjenerthet til å være som blåst bort. Holdningen skal bli rak og rank og brystet frem. Sier dem som har greie på sånt no. He he….

Nå er det der ikke uttalelser som kommer fra meg, bare så det er sagt. Sier ikke at det ikke kommer til å skje. Skal være veldig forsiktig med å si noe fra eller til. Hittil har jeg omtrent hver eneste gang har jeg tatt feil og dermed fått med «en på kjeften». Så nå helgarderer jeg meg og sier ikkeno. 😀

At bevegelsesgleden nå er godt på plass er det ingen tvil om. Dagens treningsøkt gikk som hakka møkk og så det griner på èn gang. Jeg er overlykkelig! 1100 kcal svidd bort – bare på kardioen i dag! Den der måtte jeg faktisk kontrollregne over hele tre ganger. Joda, det stemte det. «Når Santnok er i godt humør og overlykkelig, er det noe farlig på gang!«. Sier treningskompisen min.  😛

Kanskje det er det treningskompisen min sikter til når han sier farlig: Har også gjort en del grep nå, så økten blir faktisk jevnt over hardere, mer intens og ikke minst mer utfordrende. Derfor har jeg også en del treningsverk og tendenser til å «vralte» ut døra når jeg er ferdig. Uansett, det er det verdt. Det er det virkelig verdt! Ingen har til nå dødd av en smule treningsverk. 😛 😀

Når vi alt er inne på kardioøkten: Dagens økt var et kapittel for seg selv. Tredemølla fant det nemlig for godt at den like greit skulle ta en avstikker og stikke av fra meg. Jeg ble hivi rett av og havnet på gulvet. Hoppet relativt elegant tilbake på mølla med et bein på hver list, skrudde ned farta, hoppet tilbake på mølla, opp med farta igjen og labbe ufortrødent videre. Ja, man glimter til sånn av og til. 🙂

«Suppedragen» lever forøvrig i beste velgående, med bokstavelig talt èn suppe, varm sådan, hver dag. Man fryser en del og er litt småplaget med kramper under beina . Det er bare et tidsspørsmål før det kanskje er en saga blott. Jeg holder stødig kurs og fokuset på målet fremme der. Dette skal gå bra, koste hva det koste vil!

Her er det bare èn ting å gjøre: Stå på, gutt!

-Santnok

Det var med en viss spenning jeg ankom trening i dag. Gårsdagen gikk litt vel heftig for seg og jeg var kanskje litt småslem mot kroppen. Hadde det i bakhodet at det kanskje kom til å straffe seg. At jeg kanskje ikke kom til å være i stand til å trene. Å så feil man tok der. Kroppen hadde ingenting å anmerke. Faktisk var jeg både kjekk og fin, i god form. Så jeg er helt garantert i stand til så mye mer enn jeg tror. 🙂

I dag fikk jeg dessuten nytt treningsopplegg. Dette var altså 2. timen av i alt 3 for mine nye planer. Først var det kardiotrening i en halvtime. Så var det tid for å trø til med veiledningstime i trening med frie vekter. Med en viss skepsis innabords, viste det seg at den kunne jeg ha slengt overbord. Det gikk så greit, så. Ikkeno å være redd for. 🙂

«Aleksander» hadde snekret sammen et opplegg med 9-10 øvelser for overkroppen. Hver enkelt øvelse ble gjennomgått, sakte og rolig. Først uten vekt for å øve inn bevegelsen, så med vekt. Mange nye og uvante bevegelser, men det gjorde ingenting. Dette gikk jo utrolig greit. Dermed var 2 serier med 10 repetisjoner, hadde jeg så nær sagt, spikret på veggen.

Da vi hadde gått gjennom alt som var, sjekket jeg pulsklokken. Den viste at jeg hadde trent i 2 timer og 48 minutter. Selv hadde jeg følelsen av at det bare kunne ha gått 10 minutter. Jo, dette var utrolig morsomt. Tiden flyr når man har gøy. 🙂

Dette programmet skal jeg etter planen trene en gang i uken sammen med «Aleksander».  Så nå har jeg altså fått meg en «personlig trener» eller PT. 😀 Jeg skal få god oppfølging fremover, og treningsopplegget skal justeres ofte slik at jeg ikke går lei og surner bort. Dette lover jammen meg godt! 🙂 Er så utrolig fornøyd med hele greia. Dette har jeg virkelig tro på kommer til å fungere.  Så nå er det altså bare èn ting å gjøre: Nemlig å stå på til krampa tar meg! Itteno knussel! 😛

Nå skal det bli vei i vellinga hvor kardiotrening, trening på vekter og mitt nye program skal prioriteres. I tillegg har man selvsagt diverse ting og tang på tegnebrettet som også skal, for å bruke et fint ord, implementeres. 🙂 Joda, her skal det jobbes frem til jul. Da blir det en velfortjent pause til over nyttår. Så er det på’n igjen… 😀

I morgen er atter en dag hvor jeg skal innom mitt annet hjem, treningssenteret. Gleder meg allerede. Kardiotrening og styrketrening av underkroppen. Det skal bli saker, det! Joda, nå har jeg det bra. Alle ledestjernene på plass. Sannelig ikke dårlig, det! 😀 Men nuh… you know the drill! He he….

Hvor ble dagen av, hva skjedde egentlig? Hvor er den?

-Santnok

Hjernen er en mektig og høyst kraftfull sak som ikke alltid er å forstå seg på. Til tider utrolig irrasjonell og høyst bedragersk. Jeg vil våge å påstå at hjernen faktisk er en mester i selvbedrag. Som når man skal i butikken for å handle. For eksempel mat. Ja, for det er jo faktisk noe vi må ha. Faktisk enten vi vi vil eller ikke. Uten mat og drikke er det jo noe som heter. En stor sannhet.

Når man kommer inn i en butikk står store, svære plakater og «lyser» mot deg i det du kommer inn. Gode tilbud på både det ene og det andre. For eksempel: En stor svær «mega» pose med sjokolade ditto merket i gult og sort: «Ta tre. BETAL FOR TO!»  Jeg liker å spare penger – skal ærlig innrømme det. Liker også følelsen av å ha gjort et kupp. Hvem gjør ikke det? 🙂

Hjernen liker å spare penger. Men hva med kroppen? Hva syns den om å bli foret med en svær sjokoladepose full av kalorier så det rekker til den grønne gullmedalje? Sjokolade kan være godt til tider. Men ikke i store mengder. Og for mye kalorier er som kjent ikke bra for kroppen. For da legger du på deg. Det er jo noe «alle» vet.

Et velbrukt argument er at man kan kjøpe stort, så slipper man å gå så ofte på butikken. Et annet er at du trenger jo ikke spise alt med en gang. Man kan porsjonere det ut over tid. Ja, kanskje det. Men hvor mange klarer det? Da skal du i så fall ha en stor dose selvdisiplin. Noe de færreste nok har.

En åpnet pose er en tom pose er det jo noe som også heter. Det stemmer også på en prikk for mitt vedkommende. Men det har tatt meg lang tid å innse det. Langt mindre erkjenne det. Ja, for man liker jo å tro at man har disiplin og er bedre enn man er.

Dette vet de som driver business utmerket godt. Og vi går fem-på. Hver gang. Gang på gang. Garantert!

Hjernen – en irasjonell innretning

-Santnok