Category Archives: Uke 64

Fort i svingene!

30. november 2011

Det var en gang en bitteliten neve snø. Den bittelille neven med snø ble formet til en liten snøkule. Snøkulen vokste seg større og større og ble til slutt en snøball som vokste seg ennå større. Til slutt ble snøballen så stor og tung at den tok av og rullet utfor og nedover bakken. Fortere og fortere gikk det. Helt til den rullet så fort at den var helt ute av kontroll.

Nei, jeg skal ikke sitte her som en «Barne-TV onkel» og fortelle natt’a historier. Men slik er det faktisk livet mitt føles for tiden. Ting har tatt av, eller snøballen om du vil. Nå går det fort i svingene for tiden, det kan jeg love dere.

Status pr.tiden:

  • Livvidde -14 cm
  • Skjorte -20 cm
  • Dressen må sys inn maksimalt

 

«Her skjer det ting fra gang til gang – det kan jeg se». Kommentaren kom fra en av deltagerne i Lifetime gruppa jeg går i. Nå var det neppe treningen vedkommende siktet til. Men det skjer mye på treningsfronten for tiden. Nå trener jeg overkroppen med manualer en gang i uken. Som alternativ og variasjon til treningsmaskiner bruker jeg også balanseball og bosu ball for «core» trening, balansetrening pluss mage og rygg. Øvelser som blant annet de nedenfor er blitt standard – og jeg skal si det merkes med at jeg (igjen) blir sliten så det rekker. Kroppen får kjørt seg, og det er jo bare bra. Jeg trenger det! 😀

Situps (rette bukmuskler)

Stålmannen (rygg og setemuskler)

 

Jeg trener litt på cross-traineren og har også byttet ut mosjonssykkelen til fordel for tredemølle. Sistnevnte har jeg begynt å komme mer overens med – men å si at vi er bestevenner er nok å overdrive. Nå klarer jeg ikke å holde meg mer. Sprekker snart hvis jeg ikke får det ut. Så nå skal jeg fortelle dere en liten «hemmelighet» til:

Tempoet på tredemølla blir skrudd opp mer og mer og jeg tyner meg selv for å yte mer. Tro det eller ei, men jeg, Santnok, har faktisk nå begynt å skru opp tempoet mange hakk og har faktisk begynt å jogge på tredemølla! Ja, dere leste helt riktig. Jeg jogger på tredemølla! 🙂 Kanskje ikke det helt store, men tempoet er skrudd opp til 8.0 – 9.0 og inn i mellom når jeg får «tulltak»  (og det hender rett som det er – oftere og oftere, faktisk) tar jeg små spurter på opp til 11.5. Riktignok bare 10-15 sekunder, men det er jo en begynnelse det også.

Har holdt på med dette en god stund nå. Mulig det kanskje er noe jeg innbiller meg – vekten går nedover, fettprosenten og fettmassen forsvinner, kondisen går opp og pulsen ned. Det må jo være godt for noe, vel? Kan ikke tro noe annet.

Den såkalte jula nærmer seg med stormskritt – det er ikke lang tid igjen. Nå gjelder det å henge i – og gi jernet; gjerne til krampa tar meg. Det fine i år er at jul og nyttår er litt «amputert» i forhold til vanlig. Da får jeg kanskje klemt inn noe trening mellom slagene. 🙂 Trening bare må jeg ha! Jeg trenger det. 🙂

Nå har jeg, så mye jeg enn hater å si det, blogget nok for  i dag. Dere får ha en god kveld – og sove godt når den tid kommer.

 

Pass opp i svingene! Her kommer…

//Santnok

0 Comments

Forskjellen ligger i «å ville» i stedet for «å ønske»

28. november 2011

Åpent brev til xtravaganza i ***********

 

Kjære xtravaganza.

Det er i dag i en lettere utgave  jeg skriver dette brevet til dere for å fortelle at dere pr. i dag har følgende på “samvittigheten” deres. Jeg kom inn døra deres i januar 2011, som reneste “furien” med dertil skikkelig stor skepsis. Denne skepsisen viste seg, i deres tilfelle, og være helt ubegrunnet. En vennlig helsekonsulent tok i mot meg og ønsket meg hjertelig velkommen i deres lyse, trivelige lokaler. Jeg fikk høre hva dere drev med, og alle spørsmål jeg måtte ha ble grundig besvart et etter et.

Ja, det gikk som det bare måtte gå. Jeg undertegnet kontrakt og begynte hos dere på tjue6. Skeptisk til treffene var jeg nok, men jeg fant nok fort ut at det trengte jeg ikke å være. Etter hvert gikk det faktisk opp et lys for meg at jeg trengte disse treffene for påfyll av mental næring. Det har jeg i ettertid ikke angret et sekund på. Tilbake til “samvittigheten” deres. Dere har nemlig, ødelagt “vennskapet” med bestevennen min, sofaen. Ja, sofaen er, kan dere tro veldig fornærmet på meg:  ”Du sitter jo nesten aldri i meg mer. Er jeg ikke god nok for deg, kanskje?“  Sofaen har blitt sykelig sjalu og ikke minst mildt sagt sur på dere.

Kanskje ikke så rart at “vennskapet” vår har fått unngjelde når man er blitt en notorisk treningsnarkoman. Beklager så meget, sofaen min. Treningen krever mye av meg. Du skjønner vel at sånt tar tid.  Måå ha min daglige dose 5 dager – fem dager – i uken. Må ha… bare må ha! Avhengigheten og suget etter trening er så intenst og påtrengende at jeg nok trygt kan anse meg for å ha et “treningsproblem”. Manglende trening gir abstinenser og jeg blir skikkelig sur som ei fele, grinete og ikke særlig god å ha med å gjøre. Omgivelsene får unngjelde, og folk sier at jeg blir en uuhotholdelig, masete og sutrete mare.

Trening er et sant slit, sier folk. Joda, det er det. jeg ser den. Trenger bare å tenke tilbake til første treningen min hos dere. Eller veiledningstimen, rettere sagt. Da skulle jeg ta en liten prøvetur på en av deres sykler. Det gikk heller dårlig. Full krise, ja. Pulsen føk rett opp i 160+ på null tid. Pusta og sleit, skal vi si, heller tungt. Her var det bare å slutte mens leken var god – ellers kunne jeg ende opp med hjertetrøbbel og det som verre var. Those were the days! :)

I dag derimot, er situasjonen en helt annen: Ting går som en lek – jeg føler meg som en hund som blir sluppet løs av båndet. Da langer jeg ut og springer avgårde og har ikke vett å stoppe.

Fra den dagen i januar og frem til dags dato har dere “frarøvet” meg 61 kilo, hvorav 50 av dem er rent kroppsfett. Disse har forsvunnet sporløst som dugg for sola, eller fett svidd bort i ei glovarm steikepanne.

Mine høyst dårlige matvaner er nå aldeles rasert, og har dere har forårsaket at diverse pizza- og gatekjøkkenkjeder nå er ganske så irriterte på dere. Når jeg tenker meg nøye om, må jeg nok også føye diverse oljekjeder som også sorterer under kategorien bensinstasjon. De er rimelige fortvilte over at inntektskilden deres er borte. En inntektskilde som la igjen masse penger hos dem – og som nå har tørket inn, formodentlig en gang for alle.

De har satt inn tiltak for å få meg tilbake, og har store forhåpninger til at jeg kommer tilbake. Ja, de sender meg stadig e-post og ting i posten i håp om å få en respons. Bare så synd at de aldri får noen som helst form for respons.

Min tidligere tilværelse bestod i å dra ut på “jakt” for å “jakte på maten” på disse plassene. Til slutt ble jeg så sløv at de måtte komme til meg på døra med “ferdigdrept” bytte. Det var den gang da det. Synd å måtte si det, men jeg er illojal og har byttet jaktmarker. Måtte jo det så jeg ikke skulle havne på “de evige jaktmarker” Nå foregår den daglige jakten på deres mark hvor jeg nedlegger byttet mitt på daglig basis. Ja, faktisk er både matskap og kjøleskap fullt opp av mat som fyller godt opp i magen og tar bort sultfølelsen.

Men er jeg sur og lei meg for at dere har tatt fra meg dårlige matvaner, vennskapet med sofa’n og gjort meg til treningsnarkoman og ikke trenger å gå rundt å “drasse” på 120 smørklepper a 1/2 kg hver? “Kanskje” litt” til å begynne med, men nå savner jeg ærlig talt ingen av delene. Jeg takker dere for samarbeidet, og håper at vår konstellasjon vil bringe et langt, fruktbart samarbeid i lang tid fremover.

Med vennlig hilsen

Santnok

 

PS! Jeg har kontrakt hos dere ut desember, men jeg har bestemt meg for å fornye den for et år til. Dere blir ikke kvitt meg så lett, nå som jeg har fått smaken på treningsapparatene deres. Hva soffa’n angår, har jeg valgt å inngå et kompromiss: Sitter i den når jeg skal se på tv etter en lang og hard treningsøkt så den ikke skal bli så altfor sur. Ha en fortreffelig dag, og nyyyt den. :)

 

Forskjellen ligger i «å  ville” i stedet for «å ønske”

-Santnok

2 Comments