22. november 2011
Denne bloggen handler om «en reise mot et lettere liv». Denne reisen er ikke en hvilken som helst reise, men min reise mot et lettere liv, nærmere bestemt. Reisen med xtravaganza begynte for min del i januar, og jeg kan trygt si at det har skjedd masse med meg siden da. Nå har jeg lyst å dele mine opplevelser med dere, mine lesere av bloggen. 🙂
Før jeg forteller om alt det makaløse jeg har vært med på skal vi gå litt tilbake i tid. Vi begynner med hva jeg velger å sette som «begynnelsen». Vil dere være med, så heng på, folkens!
2008
Hvor skal vi begynne? La meg nå se… Jo, altså. Jeg har en lang historie, men vi går tilbake til det «Herrens År» 2008. Det er april 2008. I tiden forut, hadde jeg gått på det vi trygt kan kalle en gedigen praktsmell. Jeg er totalt nedkjørt, og et «matvrak». Trøtt, utkjørt, daff, sur, ukonsentrert, grinete… ja, i det hele tatt har jeg det ikke noe godt.
Noe må gjøres, det vet jeg. Men jeg er giddesløs. Inntil en dag får jeg se programmet Downsize Me med Damien Kristof og hans «Iron Maiden», Lee-Anne Wann en fitnessekspert som omtrent skremmer vannet av meg. Jeg ser den ene episoden før og den andre etter. Til slutt former det seg møysommelig en plan i hodet på meg om at jeg må gjøre noe. Inspirert av programmet, legger jeg så om kostholdet, og alt går bra – for en stund. Helt til det plutselig sier stopp! Full stopp! Da er jeg tilbake i samme sporet som før! Månedene går, og jeg har gitt opp, mer eller mindre.
Damian Kristof
Januar 2009
Jeg er tidligere blitt henvist til ernæringsfysiolog. Som kjent i helsevesenet: Ting tar tid. Jeg glemmer hele greia, og tenker ikke mer på saken.
En dag i januar, er jeg innkalt til møte hos denne ernæringsfysiologen. Ærlig talt, har jeg ikke lyst å gå i det hele tatt. Etter å ha gått en lang og hard runde med meg selv, bestemmer jeg meg for å gi denne personen en sjanse og møter opp. Akkurat nå har jeg ankommet innenfor døra, og denne personen rekker frem hånden og hilser. «Hei, jeg heter [Trine]», og er ernæringsfysiolog her ved *sensurert*. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Litt avventende og reservert, svarer jeg tilbake: «Jeg er [Santnok]. Vet ikke helt hva du kan hjelpe meg med, men hva kan du bistå med?» Denne tilnærmingen er visst temmelig uvanlig, og jeg blir møtt av et litt forbauset uttrykk. Det oppstår en lang pause før svaret kommer. Jeg blir møtt av en ganske standard presentasjon om avdelingen og hele resten av pakken. Etter hvert som denne ernæringsfysiologen prater, merker jeg at jeg blir mer og mer irritert innvendig. Dette tegner til å bli akkurat som ventet: Nyttesløst!
Samtalen ender opp som jeg frykter: Vi går i klinsj med hverandre, og piggene mine stritter til alle kanter. Det ser ut til at denne samtalen er ved veis ende. Tenker i mitt stille sinn: «Jepp. Det var den samtalen. Det var det jeg visste! Intet nytt der i gården!» Av en eller annen grunn roer det seg ned en tanke, og jeg sier: «OK! Nå som jeg er her, kan jeg høre deg ut.» Så setter jeg meg ned, klapper igjen smella – og lytter. Hele timen går med til at vi forteller hverandre «hvor skapet skal stå». Vi blir enige om at jeg skal få ny time – og dermed ny innkallelse.
Oktober 2009
Jeg har vært til samtale tidligere, og i dag er 3. samtalen. Siden sist har jeg gått ned totalt 6 kilo med å legge om kostholdet, og i mine øyne «gjøre ingenting». Et fint resultat, sier [Trine], ernæringsfysiologen.
Desember 2009
Jeg har en «blue» måned hvor det går mye i blues, for å si det sånn.
Lille-julaften: Jeg har boikottet alt og alle, og murer meg inne. Har ikke giddet og handle noe mat som helst. Nå er det for sent.
Julaften: Gidder ikke å stå opp før langt på dag. Butikkene har stengt for jula. Nå er det i hvert fall for sent. Utover kvelden blir jeg skikkelig sulten, og tenker for meg selv: «Nå er jeg så sulten at jeg må ha meg noe å spise. Og det fort!!» Kong Vinter har bestemt seg for å virkelig vise sin rå styrke. Han slenger like greit en bitende, umenneskelig kulde i trynet på oss. Jeg har kledd meg godt meg tykk gjenser og en tykk vinterjakke over der. Men det viser seg at det skal ikke hjelpe. Bedre blir det ikke av at eneste plassen som har åpen, kun har ekspedering i luken. Vedkommende som ekspederer er så utrolig treg at innen jeg har fått maten, fryser jeg gjennom marg og ben.
Vel inne av døra er jeg så sulten at jeg formelig hiver i meg maten omtrent uten å tygge den først. Magen protesterer vilt, og jeg får mageknip. Hele greia ender med at jeg selvsagt blir sprekksjuk av influensa. Ikke så rart etter behandlingen jeg fikk av Kong Vinter. Hele julen, romjulen, nyttårsaften og fridagene etter går. Spiser svært lite i løpet av perioden, og da jeg endelig kvikner til, står jeg opp og tar meg en dusj. Det føles straks bedre, og jeg er som et nytt menneske. Herlig! Men det skal ikke vare lenge.
Igjen, få timer senere, blir jeg sprekksjuk på nytt og havner til sengs. Denne gangen går det kun på take-away, pizza altså, for å overleve.
April 2010
Kulden har gitt seg, og jeg har blitt frisk i mellomtiden. Kong Vinter gjør livet litt surt i mars, og prøver seg på en siste krampetrekning før han gir opp og går i hi før hans tid atter er en gang er inne. Nå har jeg spist så mye pizza og annet at jeg er kommet til det punktet at jeg desperat og forgjeves prøver å skjerpe meg. Jeg er hekta på take-away og spiser pizza og annet så det ljomer. Dette må ta slutt! Det gjør det ikke. Jeg fortsetter på samme kjør. 🙁
August 2010
Jeg er tilbake på time hos ernæringsfysiologen. Den store katastrofen er et faktum. Det vet jeg. Vet det bare så altfor godt. Vel inne av døra blir jeg spurt om hvordan det har gått. «Gått og gått, Fru Blom. Ikke så bra, kan man trygt si. Jeg har hatt et tilbakefall«. Oppe på vekten viser den at jeg har lagt på meg 11 kilo. 11 kilo!
Ernæringsfysiologen himler med øynene. Det blir en lang, alvorlig samtale. Jeg får følgende ultimatum: «Dette ser ut til å være totalt bortkastet tid, både for deg og meg… Men du skal få èn sjanse til. Hvis du har gått opp så mye som 1 kilo neste gang vi sees, er det kroken på døra. For godt!» I det jeg går ut døra, tenker jeg i mitt stille sinn: «Ja ja, det var den sjansen. Var jo det jeg visste. Shit happens!»
September 2010
I tiden etter at jeg har vært hos ernæringsfysiologen, gir jeg totalt blanke blaffen i alt og spiser. Selv om jeg prøver å spise sunt, vet jeg innerst inne at dette kommer ikke til å fungere. Mitt store vendepunkt kommer, og jeg våkner opp. Jeg setter i gang mitt eget opplegg, og tar rev i seilene og skjerper meg.
November 2010
Jeg er tilbake hos den store, stygge fryktede ernæringsfysiologen. Inne av døra får jeg nå fra hennes side en avventende mine. Innerst inne vet jeg med selv at jeg har intet å frykte. Så etter diverse ypping, trår jeg selvsikkert opp på vekta.
Den viser at ikke bare har jeg gått ned de 6 kiloene jeg har lagt på meg. Jeg har tatt av meg 11 kilo totalt. Ikke nok med det har jeg tatt av meg rundt 11 kilo til. En total på 22 kilo!!
[Trine], rnæringsfysiologen. himler med øynene og utbryter: «Gode Gud! Hva har du gjort?!» Men det akter jeg ikke å svare på, så jeg svarer bare: «Det kan være det samme, det forteller jeg ikke!» «Vel, hva det nå enn er; så fortsett i samme goden stilen videre!»
Desember 2010
Jeg har gått en runde med meg selv, og funnet ut at jeg bør videreføre planen min. I løpet av november har jeg snoket på nettet angående xtravaganza. Men siden det er jul, vet jeg at det ikke har noe for seg å kontakte dem. Det er altfor sent. Jeg lar idèen fare avgårde på ei fjøl på havet så lenge.
Fortsettelse i neste nummer… 😛
-Santnok
