En reise mot et lettere liv

Endelig helg igjen…. jippi! Avslutningen på denne uken står det faktisk, om jeg så må si det selv, respekt av. Det skjer saker og ting på fronten bevegelsesglede for tiden. Enn så lenge får dere ikke vite hva det er. Skal velge å la dere sitte på pinebenken ennå en stund til angående den saken. Dessuten skal jeg også være sikker på at det virkelig er noe i det når jeg slipper «bomben»… Dramatisk dramatisk! Jada, jeg vet… 😀

For om mulig å gjøre dere ennå mer nysgjerrig, kan jeg si at jeg har diverse prosjekter liggende på «tegnebrettet». Oooops! Nå har jeg sagt for mye som der. Kan’ke si noe mer nå, for da… 😛

Livet mitt for tiden består av trening, trening og atter trening. Nå kan det faktisk virke som om jeg har fått bevegelsesglede på hjernen og fått totalt dilla. Ja, kanskje. Sikkert noe i det, når jeg tenker meg om. 🙂

Har ikke fortalt dere det, men jeg kan nå fortelle dere at jeg har investert i diverse «leketøy», eller «tools» eller «verktøy» som jeg foretrekker å kalle det. Tidligere skrev jeg om at treningskompisen min hjalp meg med å finne meg ei skikkelig pulsklokke.

Diverse "leketøy" må man ha. Foretrekker nå helst å kalle det for verktøy, jeg da...

Hadde egentlig tenkt å kjøpe fotsensor også. Av naturlige årsaker ble det ikke noe av det… der og da.

Uken har båret mye preg av at jeg har måttet ha innkjøring av meg selv på tredemølla. Måtte sette meg inn i hvordan programmeringen av denne eh.. nymotens saken fungerte. Joda, det har blitt mye tråkking og prøving og feiling. Etter uhellet hvor tredemølla fikk «strømbrudd» rant begeret over og jeg bestemte meg for at jeg skulle ha en fotsensor. Koste hva det koste ville!

Med fotsensor i boks ble det selvsagt ennå mer trykking, prøving og feiling. Den innretningen har vært mye i bruk i det siste. Nå kan det nesten se ut som om jeg nesten begynner å få grepet på ting og tang. Nei, jeg liker ikke tredemølla så veldig godt, når sant skal sies. Men må man, så man… 🙂 Tråkke på tredemølla, altså… Dere trodde vel ikke at jeg liker tredemølla vel? 😛

Skrev innledningsvis i dette innlegget at avslutningen av denne uken står det sannelig respekt av. Hva mente jeg med det? Jo, jeg mente at i dag, som tidligere i uken dukket treningskompisen opp når jeg var ferdig med min økt. Faktisk rakk jeg å få fullført styrketreningen, til en forandring. Så i solidaritet med treningskompisen, fant jeg ut at jeg kunne gjerne ta en økt til. På’n igjen der, altså. 😀

Nå er det nesten så jeg bobler over av lyst til å fortelle mer om hva som har skjedd og ikke skjedd. Klokelig skal jeg veldig hendig velge å avrunde her og nå. Er jo tross alt helga, og da skal jeg sitte foran kopekassa og glo litt. Med god samvittighet. Men vi sneiks, folkens. Det gjør vi, vet dere.

Var det det hele, liksom?

-Santnok

Veiing, trening og treff…hva mer kan man ønske seg her i livet? Sikkert mye, skal sikkert ikke stå på det. Men akkurat nå har jeg så jeg klarer meg. 🙂

Veien gikk som vanlig innom treningssenteret for ovennevnte ting og tang. Selv om jeg «bare» trente 30 minutter på tredemølla var det faktisk tilstrekkelig for meg der og da. Økten ble bra den, med ditto optimal intensitet. Det jeg ikke fikk på lengden, tok jeg igjen med å gi litt ekstra på. Da skal man ikke klage. Eller man kan ikke klage. 🙂

Ikke at jeg er en badeand som elsker å dusje, men denne gangen var jeg som et nytt og bedre menneske. Bedre og holdt jeg på si perfekt, en session i massasjestolen hvor man ble behandlet som en konge på sitt eget berg , følte jeg meg som en prins etterpå. Påfyll av væske (vann / Farris) pluss ditto RTD gjorde saken om mulig, ennå bedre. 🙂 Anbefales på det sterkeste!

Treffet ble faktisk et kapittel for seg selv. Da var vi innom en god del nyttige ting. Men så kom det noe litt uventet. Vi skulle teste balanse og kjernemuskulatur. Helsekonsulenten ba oss om å stå rett opp og ned, lukke øynene og løfte en fot. Slik skulle vi stå i 90 sekunder. Klarte vi det, hadde vi «bestått» testen. «Dette kommer aldri til å gå bra!«, tenkte jeg for meg selv. Men jeg lukker øynene og løfter på beinet.

Så gikk det som jeg ventet: Jeg mister balansen og tipper over. I det samme hører folkene i rommet: «Å, søren klype…» Det sier pang, og jeg går i veggen med et brak. Man kan si så mye at blikkene jeg fikk var «priceless» eller kostelige. «Gikk det bra? Slo du deg?» Svarte kjekt tilbake at det gikk bra. Treningskompisen, som forøvrig var med på treffet kommenterer: «Ja du, Santnok. Det der betyr nok at du må trene kjernemuskulaturen og balansen.» «Ja, ikke snakk. Nå slipper jeg ikke unna. Men det kunne jeg jo ha fortalt før vi begynte, det.» Hele greia ender opp med at vi ler hjertelig alle sammen.

Det har vært en lang,. men fin dag og jeg er ved godt mot. Synd at det det også er en dag i morgen, også. Nei, kanskje ikke. Men det dumme er nå at jeg må innse at søknaden min om forlengelse av døgnet er avslått. Dermed er det bare en ting å gjøre: Roe ned før jeg går og legger meg. Hva er vel bedre enn å trø hodetelefonene over hodet og høre på motivasjonscd’en med mentral trening.

Natt’a, folkens…

Hva? Avslo de søknaden min om forlengelse av døgnet. Så utrolig dumt!

-Santnok

Helga ble ikke som jeg hadde tenkt.  Hvor den er blitt av, har jeg ikke den fjerneste idè om. En ting er sikkert: Har ikke gjort det døyt. I hvertfall ikke noe fornuftig. Har bedrevet sløving fra fredagen av. Ja ja. Noen gang må man jo gjøre det også.

Til tross for at det er såkalt mildvær ute, fryser jeg som bare det. Spesielt når jeg drikker vann. Dette med væskemengden, vet dere jo «alt» om, så jeg skal ikke hive meg til å mase på den leksen igjen… hehe. Nå har jeg gått «noen få» kilo i vekt. Før jeg nå hører et helt hylekor, det er ironisk ment. Så dere vet. 😛 Hvis man skal tro hva man leser og hører, er det et positivt tegn at man fryser.

«Polstringen» eller «isolasjonen» forsvinner som, hadde jeg så nær sagt, fett i sola… Men nå er det ikke fett som forsvinner i sola, men derimot dugg. No pun, intended. Å fryse og være forkjølt er ikke noe gøy i det hele tatt. Men som jeg ser det; heller det, slik at jeg når målet mitt.

En dag med frysing betyr at jeg er en dag nærmere målet. Frysingen og det å være småforkjølet er verdt det hele. At man fryser og skjelver skal etter sigende også være et pluss, for da sies det at kroppen bruker energi og forbrenner fett for å holde rett temperatur. Man fryser fettet av seg, med andre ord. 😛  Ikke dårlig, om det stemmer… 🙂

Apropos fett: Der er det adskillig som har forsvunnet over tid, og jeg har bestemt meg for at det målet skal jeg ha blikket stivt festet på, og ikke miste av syne. En ting er sikkert; jeg skal ikke tilbake dit igjen! Ikke på vilkår!

Det føles som om det går en smule treigt for tiden. Måtte nå bare november være over, og desember være her. Gleder meg noe aldeles sinnsykt til det. Har nemlig gjort noen diskrete beregninger opp i hodet mitt – og går alt som det skal, har jeg oppnådd mitt såkalte magiske mål den måneden. Med god margin! 🙂

Har et bilde inne i hodet at jeg tar frem en fjernkontroll og spoler over hele november og inn i desember. Det er endelig tid for å gå på vekten. Når jeg går opp på vekten, viser den at jeg har oppnådd akkurat det med glans! 🙂

Nei, jeg skal ikke tilbake igjen…

Fjernkontroller (inni mitt hode) er en fin-fin ting!

-Santnok