Category Archives: Uke 59

En stor opplevelse…x’et ut…igjen! :D

Knollen, alias hodet, har hatt mer enn nok å jobbe med i det siste. Til tider har det gått litt vel hardt for seg i svingene – og det har faktisk vært noen «downs». C’est La Vie, C’est La Vie… eller sånn er livet, om du vil. 🙂

Jeg har vært inne på det tidligere, om at hodet ikke henger med resten av kroppen. Har mottatt mange positive kommentarer fra folk rundt meg i det siste. Disse kommentarene har faktisk vært veldig mye positive. Noen negative har det vært, men de har nok vært av ren skjær ubetenksomhet. Så derfor vil jeg si at jeg har fått udelt positive kommentarer. Kommentarer som: «Du ser godt ut!», «Men i alle dager, hvor har du gjort av deg hen?», «Oi! Du er jo bare ‘halve mannen» igjen»… osv. Ja, de kommentarene har varmet innvendig.

Ikke minst tenker jeg på de fine kommentarene jeg har fått ikke bare av mine treningskompiser, helsekonsulenten min på xtravaganza og for ikke å snakke om alle de andre brukerne på treningssenteret. Men faktisk vil jeg trekke frem èn kommentar fra bestisen min fra barneskolen (vi gikk også sammen på ungdomsskolen). Han kom med en utrolig god kommentar som faktisk gjorde meg både flau og rørt: «Skal si du har virkelig slanket deg. Dette ser utrolig bra ut – og jeg er stolt av deg! Nå er du jammen meg i ferd med å få tilbake ditt vakre utseende jeg husker fra barneskolen / ungdomsskolen.» Han snakket altså om ansiktet her.

Nå skal jeg av forskjellige årsaker ikke gå i noen dypere detaljer, ja for noe må man jo få lov å ha for seg selv. 😛 Jeg har i ettertid fått utrolig mange kommentarer fra klassekamerater som har gått på ansiktet mitt. Nei, jeg har aldri vært noen vakker fotomodell (i mine øyne). Og bestisen min kommenterte at jeg nå var i ferd med å bli mitt gamle jeg. Slikt er ikke hverdagskost å få høre. Ja, jeg ble nesten flau. Samtidig som det også varmet noe utrolig godt.

Selv er jeg ikke i stand til å fatte at jeg faktisk nå er i ferd med å bli … vel, kanskje ikke slank. Men uansett ikke så langt unna. En av treningskompisene mine har faktisk kommentert: «Jeg har ikke vært her så lenge. Men jeg husker deg for kort tid siden. Da var du noen hakk større, ja.  Nå er du mange hakk mindre og ikke til å kjenne igjen!» Er det noe jeg sliter med ennå, så er det det å klare å kjøpe rett størrelse i klær.  Mange bomskudd for bauen der i gården, og selv om det nå går bedre har jeg til nå hatt mye å gå på.

Her om dagen var jeg ute på kafè sammen med en av mine venner. Det gikk i kaffe, vann og RTD… Intet mer! Intet mindre! 😀 For en tid siden kjøpte jeg en vinterjakke og en treningsbukse som var altfor store. Så mens vi sitter der får jeg et innfall at jeg skal gå i en viss forretning på dette kjøpesenteret og se om jeg finner en treningsbukse. Jeg er ikke høy i hatten. Vel inne i forretningen er det ikke en eneste av betjeningen å oppdrive, og jeg holder på å feige ut. Til slutt manner jeg meg opp og finner en ekspeditør.

Sier at jeg ser etter en treningsbukse, og h*n geleider meg i vei til avdelingen for ditto bukser. «Hva slags merke tenkte du på?» «Øh… ja, si det. Før jeg rekker å svare blir en Adidas bukse trukket frem. «Nei, ikke den. (De kommer jeg i hvert fall ikke inn i).»  «Vi kan jo prøve på Puma«, bemerker jeg. «Hva er den største størrelsen dere har?» Den største størrelsen (som de har inne akkurat da) kommer fort frem og jeg står der litt rådvill mens jeg tenker for meg selv: «Den der kommer jeg aldri inn i. Ikke en sjans!»

Men så er det som en stemme inni meg sier: «Hør nå her ‘a. Du får deg ikke noe treningsbukse på den måten. Ta en sjans, da!» Litt tafatt spør jeg: «Går det an å prøve den?» Uten noe mer om og men ender jeg opp i prøverommet mens jeg tenker for meg selv: «Dette går aldri!» Trodde jeg, ja. Den gang ei! Så feil man kan ta. 😀 Buksen satt som et skudd, den. Så der stod jeg der, da. Med full hakeslepp! 😮

Overlykkelig og vantro tok jeg buksa med meg og gikk i kassa for å betale. Vi ble sittende en god stund til i kafèen, og det gikk en god del kopper kaffe der ja. 😛 Til slutt var det tid for trening. På vei ut kommer jeg forbi samme forretningen og det slår meg: «Kanskje jeg skulle ‘oppgradere’ litt? Burde jo ha en genser med hette også.» Etter å ha rotet gjennom en del jakker og størrelser fant jeg den jeg ville ha helt på egenhånd. Røsket den kjapt med meg og lusket inn i prøverommet.

Den passet som et skudd den med. Ja, jeg innrømmer det gjerne. Plutselig mens jeg står der kjenner jeg at jeg blir våt nedover det ene kinnet. Helt overveldet av sjokk, triller det en gledeståre nedover kinnet på meg. Jeg har funnet meg klær som passer. Og det i en helt vanlig sportsbutikk forbeholdt for «normale» størrelser, attpå til.

Min gamle og nye bukse, side om side...

Ny hettegenser kjøpte man også... ditto 6 størrelser ned, den med. Utrolig, men sant! 😀

 

Ankommer treningen sent til meg å være, men jeg hiver meg inn på en av toalettene og skifter over til den nye buksa. Den sitter som et skudd. Eneste dumme er nå at jeg har en t-shirt som er «ti nummer» for stor. Men jeg tar den på meg. Med hele greia på, blir jeg stående og bare se… og se… og se. I speilet åpenbarer det seg en fremtoning som jeg så avgjort ikke kjenner igjen. Er det sånn jeg ser ut, tenker jeg for meg selv. Jeg har funnet klær som jeg liker. I rett størrelse. På en butikk forbeholdt for «normale» størrelser.Trenger kanskje ikke si det – men treningen og resten av kvelden var jeg i lykkerus.

Dette har vært en stor dag for meg. Nå skal jeg faktisk ta meg friheten og trekke meg stille og rolig tilbake. Dette må jeg ha tid å fordøye! Vi sneiks, folkens! Go’ kveld og go’ natt… 😀

 

Går det virkelig an?

-Santnok

Aldri så galt…

I det siste har hodet vært fullt av masse ting og tang. Som dere vet, har jeg hatt en (kunst)pause i (fly)dur som faktisk endte opp mer som tonearten moll. En trist sak. Jeg trengte virkelig den pausen for å klarne hodet.

Nå sitter jeg i ettertid og lurer på om det var hodet som valgte å spille meg et puss. I så fall, har det virkelig gjort en god jobb i så henseende. 🙁 Må tydeligvis ha gått i en kraftig motbakke, for jeg var nesten i ferd med å gi totalt opp. Knollen hadde fått det for seg at ting gikk utrolig tregt, og at ingenting skjedde.  Jeg hadde oppnådd lite og ingenting. Jeg møtte veggen, og fikk følelsen av å være lammet av en utrolig motløshet: «Jeg er så nære målet, men allikevel så langt unna.»

 

Så nærme målet, men allikevel så utrolig langt unna... :/

 

 

Å gå ned i vekt er noe som krever stort fokus og ikke minst en stor dose hardt arbeid. Den jobben krever innsats døgnet rundt og faktisk din totale oppmerksomhet. Men jeg tror faktisk at jeg kan si, med hånden på hjertet, at når du står midt opp i det hele med «vann til langt oppover knærne» mister du litt fokus. En annen ting er jo at hodet og kroppen under en slik periode ikke er helt på bølgelengde med hverandre, så å si.

Det ser jeg nå helt klart at det stemmer. Mer om det i et annet innlegg. Jada, dere har mye godt i vente nå fremover. 😛 Nå har jeg vært så utrolig heldig at jeg innehar masse ressurser, både hos meg selv 🙂 og i form av helsekonsulenten min og resten av xtravaganzas folk på treningssenteret. I tillegg har jeg fått meg flere treningskompiser som støtter opp når man har det som verst. Dere vet hvem dere er, men jeg vil allikevel benytte sjansen til å takke dere. Ikke minst for all den gode treningen og ikke minst mentale næringen. Dere er helt fabelaktige, folkens… 🙂 Og resten av gjengen på treningssenteret.

Denne bloggen har fått tittelen «En reise mot et lettere liv»  og handler om min spesielle reise mot et lettere liv.  Jeg er nå halvveis, og faktisk også vel så det. Ved nærmere matematiske beregninger har jeg fullført ca. 85 % av Fase 1. Hopp i taket! 😀 Som dere sikkert vet, har jeg et såkalt «stilletiende mål» til i desember. Etter å ha brukt min analytiske hjerne, har jeg regnet ut at jeg faktisk er bare 6 kilo unna det målet. Ta ta! 🙂 Et «magisk» mål, så å si. Gleder meg noe så sinnssykt til det. Som en unge til julekvelden er nok ganske dekkende her, ja. 🙂 Det kommer til å bli en milepæl, og stort!

Da er det duket for neste fase. For jeg, Santnok, har bestemt meg for at jeg som neste mål skal forlate fedmens rekker med at jeg skal ha en BMI på < 30 . Da er jeg «bare» overvektig.

Nå skal sant sies at jeg egentlig driter langveis i BMI, siden jeg anser det for å være en upresis rettesnor  som ikke tar høyde for muskelmasse. Derfor kan en atletisk og muskuløs person bli, unnskyld «fransken»: Bælfeit! At jeg skal under 30 i denne … BMI’en er bare fordi at jeg skal kunne rekke tunge til alle disse forståsegpåerne som klynger seg krampaktig fast i denne «læren» og kunne si: «Vært der, og gjort det. Nå har jeg tatt innersvingen, en gang for alle!»  Kanskje ikke fullt så ille, men dog åååå så godt. 😛

Eneste dumme nå er at jeg er blitt en smule usikker på hvor jeg skal legge listen. Det skal jeg skrive mer om senere. Mens vi er inne på dette stygge ordet BMI: Det får meg faktisk til å tenke på en episode fra en viss kultserie, Star Trek: The Next Generation.

Captain Jean-Luc Picard: I’m about to commit a direct violation of our orders. Those of you who wish to object, you do so now. It will be noted in my log.

Data: Sir…
[beat]
Data: I believe I speak for everyone here, Sir, when I say: To hell with our orders.

Så jeg sier bare: «Til dit pepper’n gror med BMI’en!» Nå får det være nok preik om bmi og andre uting for i kveld. Ønsker dere en videre god kveld og så god natt når dere eventuelt skal sove.

 

Slitin i knea

-Santnok

Det stinker surt her, ja!!

Sant Nok has entered the building! Jeg er tilbake igjen, etter noen dagers pause i (fly)dur. 🙂 Ting måtte settes i perspektiv, og det måtte til. Godt at man har gode, snille mennesker rundt seg som villig trør til og hjelper om det skulle trenges. Så hva skjedde, sånn egentlig?

Forrige uke har ikke vært så mye å skrive hjem om, så å si. Jeg hadde kommet til det punktet at det ble sånn skikkelig «pø om pø» med treningen. Og ja, jeg innrømmer det: Jeg begynner å bli skikkelig lei. Frustrasjon er vel mer en «understatement» eller underdrivelse i den sammenhengen. Uken ble avsluttet med at alt toppet seg og det sprakk totalt for meg. Boblen sprakk, sekken revnet og katten er ute av sekken. Det ble utrolig mye innestengt frustrasjon og oppgitthet. Hele registeret av følelser på et brett der, ja… Men er det rart, når man tenker på at man regelrett kjeder seg til døde, og daffer seg i vei på treningen? Må nok bare erkjenne at jeg er kommet til det punktet at jeg trenger nye utfordringer å bryne meg på.

Har tross alt gått nå i snart 4 måneder på samme greia. Humpet og skumpet, dag ut, dag inn. Med såkalte «variasjoner». Som ikke har gitt meg uttellingen jeg håpet på. Føler jeg. Har gått mange runder med meg selv nå. Og tenkt: «Skal jeg tyne meg selv frem til jul i samme opplegg? Eller skal jeg bare gjøre kort prosess å få en ny time, sånn først som sist?» Joda, jeg gikk for førstnevnte.

Hva jeg egentlig har tenkt (med), vet jeg ikke. Men det skulle vise seg å være total «galskap». Til slutt sa det klikk opp i hodet, og alt kom rennende ut i strie strømmer. Jeg trenger nye utfordringer og bryne meg på. Det har jeg innsett nå. Så derfor har jeg kontaktet helsekonsulenten min for nytt treningsopplegg. Fortsetter jeg nå i samme stilen, surner jeg bort før noen rekker å si «eplekake».

Ny time ble bestilt, og det er riktig nok ikke før neste tirsdag, eller så. Håper bare jeg holder ut til da. Hvis ikke… vel, jeg vil ikke tenke den tanken en gang. 🙁 Den dagen kommer til å bli temmelig hektisk. Kontroll på sykehuset på en avdeling. Så bærer det videre i friskt tempo til dette prosjektet jeg er invitert som «forsøkskanin» til.  Derfra bærer det rett til treningssenteret for å trene. Så skal jeg ha nytt treningsopplegg etter det. Kjenner jeg helsekonsulenten min, har hun helt sikkert noe på lur! Helt garantert! Må være noe på gang, for hun går rundt med dette lure smilet og sier bare for hver gang jeg spør: «Vent og se… bare vent og se, du!» Så nå er det jeg som går skikkelig rundt og lurer… 😀

Det har skjedd mer i det siste, men jeg skal ikke ut med det nå. Skal klokelig holde dere på pinebenken en stund til. Så har dere noe å glede dere til… 🙂

 

-Nysgjerrig, jeg?? Hvordan kan du si noe sånt?? 😛

Santnok