En reise mot et lettere liv

Tror visst ikke jeg var helt meg selv i går da jeg skrev forrige post. I tilfelle rottefelle noen skulle være forvirret her, har de all grunn til det. Jeg refererte til en visst episode med en ditto viss feilvurdering. Problemet her er bare det at det ikke står i bloggen min. My bad, eller rettere sagt: Min feil! 😛

Nå ja… Da får jeg heller fortelle dere hva som skjedde, da. Hadde nettopp begynt på xtravaganza og vært gjennom min første prøvetime. Etter et par treninger som hadde gått over all forventning (følte jeg da) fant jeg ut, mitt arme (tullete og gale) menneske ut følgende: «Jeg er ikke sliten, faktisk ikke det hele tatt. Så da skal jeg ut på en liten gåtur!» Ja, som sagt så gjort. Skjønt en liten gåtur, ble det ikke. Gåtur ja, men liten nei….

Med selvtilliiten stående høyt til topps, dro jeg hjem. Laget meg en pose VLCD og spiste. Drakk litt vann, og så dro jeg ut. Lagde meg en rute som var liten og fin. Selvsikkert satte jeg i gang å gå. «Dette går jo aldeles strykende!«, tenkte jeg selvsikkert. Med friskt mot, og i friskt tempo kom jeg halvveis. Kanskje ikke en gang det, heller. Pulsen gikk opp i «ørtogfjørti» hundre. Og plutselig er den så høy at jeg trodde jeg skulle sprenges.

Tok det rolig. Hentet meg inn og begynte og gå igjen. Pulsen gikk om mulig ennå høyere og til sist var det så ille at jeg var i ferd med å deise i bakken. «Nå er min siste time kommet. Så slik skulle det altså ende!» Stod der og svimlet mens jeg så både solen og månen «østenfor sol og vestenfor måne», stjerner, planeter,  ja faktisk hele universet med. «Her er det bare en ting å gjøre, bajas. Kom deg hjem, og det fort!» Snudde og gikk tilbake.

Tilbakeveien skulle faktisk vise seg å bli lang, hard og strabasiøs. Neida, dette er ikke en dårlig novelle, folkens. Styltet meg avgårde helt til jeg kom til bakken «oppover lia» jeg bor. Der kreket jeg meg møysommelig oppover. Vet ikke hvor lang tid det hele gikk. Ikke hvordan jeg kom meg hjem heller, for den saks skyld. Vel inne av døra, må jeg ha fått «blackout» og «akutt fortrengelse av minnet. Alt er borte vekk i tåka. Alt jeg husker da jeg kom til hektene var at jeg tenkte for meg selv: «Dette, din arme dumming, gjør du ikke flere ganger! Hører du?!»

For hver gang jeg tenker tilbake på episoden er det med grøss og gru. Pulsen fyker i været, og jeg blir matt i toppen bare med tanken. Nei, huff, huff…Dobbelt huff! Og nå skal altså diverse personer ha meg til fjells. Dette er jeg redd kommer til å ende i katastrofe. Vi snakker om «fjols til fjells» her. Skal ikke uttale meg så altfor bombastisk hvem «fjolset» er. Men la meg si såpass: Jeg har en viss formening. Jeg har en viss formening, ja. Kjære helsekonsulenter: Tilgi meg for det jeg nå skal si: Men dette kommer jo aldri til å gå bra! Aldri i livet! Nei, la oss tenke på noe helt annet! Noe helt annet. Fort fort fort!!

Nei, har dere skulle ha sett. Nå har jeg skrevet utrolig mye. Da får vi ikke tid til å skrive noe mer. Det tar vi l8r Al(ligator)…

Ikke visste jeg at det var tiden som rant ut så fort

-Santnok

Dagen har vært veldig lang i dag,  med veiing og trening,. Siden det var veiing, har jeg altså fått «dommen» av «Frøken Tanita Vekt».  Hun var tydeligvis i godlage og i godt humør. «Frøkena» fant det for godt å gi meg ekstremt gode nyheter. . Begrunnelsen for «dommen» var følgende:

• -4.5 kg
• -1.3 BMI
• -2.3 fettprosent
• -4.3 kg kroppsfett
• -0.1 kg muskelmasse
• +0.64 % muskemasse

Tross mine utskeielser i form av at jeg har spist tørrfisk i stedet for en ekstra RTD når jeg har behøvd det (med en anledning) og at jeg har måttet ty til en ekstra VLCD pose 2-3 ganger har jeg sluppet ekstremt billig fra det hele. Selv om jeg har minket på treningen, kan jeg trygt si at innsatsen har lønt seg. Så her er det bare å fortsette i samme stilen.

Dagen har vært utrolig motiverende med god fres på intensiteten på treningen. Avrundet med et ditto motiverende treff. I dag var det til en forandring ganske folksomt på treffet. Varer dette, kan vi få en bra gruppe som kommer med innspill. Slikt er utrolig motiverende. Spesielt når man tenker på forrige gruppen som sett i forhold var et bedrøvelig kapittel, for å si det sånn.

Gruppen vår er velsignet med en dyktig helsekonsulent som virkelig kan sine ting, og underviser utrolig bra.  Sånt er utrolig motiverende. Hadde egentlig flere ting jeg tenkte å skrive. Men nå føler jeg at jeg ikke orker, rett og slett. Så da får vi ha det til gode.

En småsnufsete nysende

-Santnok

Et ordtak sier: «Det er aldri så galt at det ikke kan bli verre.» Man kan leve lenge på den. [ironisk] En annen ting er at en ulykke kommer sjelden alene. Dem har det vært nok av i det siste. Skal ikke kjede dere med å fortelle «alt». Men når uforutsette utgifter dukker opp, eller at diverse tekniske innretninger velger å ta kvelden er ting ikke helt greit.

Er styggelig redd for at i dag blir jeg bare å stikke innom som snarest for å meddele at diverse tekniske innretninger gjør sitt for å være vrang. Plages verre med «møkka», og er rett og slett stresset. Men som helsekonsulenten min sier: «Man kan velge å la det ødelegge dagen eller livet. Eller man kan ta det med et smil, og tenke: ‘Pyttsann!» Veldig fritt oversatt… 😛

Tror jeg har drukket for mye kaffe og er dertil stresset. Så nå skal jeg prøve å lage meg en kopp varm grønn te, dempe lysene, tenne stearinlys og skru av data og tv. Så skal jeg sette meg ned å slappe av og prøve å gjenfinne den gode roen…

See you folks!

-Santnok