En reise mot et lettere liv

Sukker er søtt og sukker er godt.  Men det har også sine bakdeler. For mye sukker kan gi deg dårlige tenner og gjøre at du blir overvektig. I tillegg kan det medvirke til insulinresistens og senere diabetes. Vanlig sukker bidrar med energi og ingen andre næringsstoffer. Derfor blir sukker ofte kalt for tomme kalorier. Sukkerforbruket har i dagens vestlige verden skutt i været, og vi setter glatt til livs ca. 40 kg per person i året. Til sammenligning spiste de mindre enn 1 kilo pr. år på 1800 tallet.

Visste du at anbefalt mengde sukker pr. dag er 10 energiprosent, som vil si ca. 55 gram for en kvinne, og 70 gram for en mann. Drikker du for eksempel en halv liter brus har du faktisk «spist» 50 gram. Det er nesten hele sukkerinntaket pr. dag for en kvinne, det! I min fordums yngre år kunne jeg sette til livs flere liter Cola i uken. Tør ikke å tenke på hvor mye sukker det utgjør.

Bedre blir det ikke av at produsentene markedsfører sine produkter på en forvirrende måte. Det pøses ut en hel haug med uttrykk som i seg selv kan gjøre deg temmelig svett i ørene. Det har slått meg at du må nesten være mer eller mindre fullt utdannet jurist for å forstå sjargongen. Nedenfor har jeg forsøkt å forklare de forskjellige begrepene.

Usøtet

Det er ikke tilsatt noe stoff med søt smak. Kan inneholde naturlig sukker.

Usukret

Det er ikke tilført noe sukker. Kan inneholde naturlig sukker samt søtningsmiddel.

Lettsukret/lett/light

Sukkerinnholdet er redusert med minst 25 %. Men ikke dermed sagt at produktet er bra av den grunn. Se opp! Produktet kan være en kaloribombe i form av mye fett eller kalorifattige søtningsmidler.

Vanlig sukker bidrar med energi og ingen andre næringsstoffer. Derfor blir sukker ofte kalt for tomme kalorier. Inntaket av sukker bør begrenses for å sikre inntaket av livsnødvendige næringsstoffer og minske risikoen for tannråte og overvekt. Hos mange er sukkerinntaket høyere enn anbefalt.

Fremdeles forvirret? Ikke etter denne ukes innlegg

-Santnok

Å være på «slanker’n» har sin tydelige utfordringer. Spør bare meg – for det vet jeg alt om. Vært der og gjort det. Hodet og kroppen er ikke helt «in sync» eller på bølgelengde med hverandre om du vil. Det fikk jeg jammen meg erfare så til de grader en dag jeg prøvde å våkne.

Ligger lenge i sengen for å gjenvinne bevisstheten. Øyenlokkene vil liksom ikke opp av en eller annen grunn. Jeg åpner dem og de «detter» igjen. Gang på gang. Til slutt må øyenlokkene gi tapt og går opp. Men da finner kroppen ut at «nå har jeg veldig lyst at du bare skal ligge her og ha skikkelig ulyst å stå opp. Så ja, jeg blir liggende. Og liggende lenge blir jeg også. Mens jeg ligger der har jeg ene hånda hvilende halvveis oppe på brystkassa.

Da kjenner jeg plutselig noe som liksom ikke helt stemmer med kartet. Merker at jeg har fått en «lomme» under brystbenet hvor jeg liksom kan stikke både fingrene og mer til inn. «Hjeeeelp! Hva er dette for noe? Dette kjennes jeg ikke ved. Det har aldri vært der før. Æsj, så vemmelig!» Ved en tidligere anledning oppdaget jeg at jeg kunne kjøre mer eller mindre hele knyttneven i armhulen.

Overkroppen er i ferd med å bli temmelig spinkel og pinglete mens nedre del av overkroppen fremdeles henger noe etter. Underkroppen, eller underekstremitetene, kall dem hva du vil er i ferd med å krympe mens lårene … ja, hva skal man si for ikke å gi «too much info»? Ja, de henger også etter. Med andre ord: Kroppsproporsjonene føler jeg er for tiden ikke-eksisterende. 🙁

Midjemålet minsker temmelig drastisk. Det trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne. Bare å ta en titt på beltet, så ser man det tvert. Ting skjer, med andre ord. Det stakkars huet mitt har mer enn nok med å fordøye alt som skjer – og ikke skjer. Nå er jeg utrolig lei av pulver og får snart brekningsfornemmelser med tanken. Uansett, jeg å holde ut, og har bestemt meg for at det blir full helfart til desember. Kanskje til begynnelsen av januar. Så her er det bare å holde ut.

Men jeg skal unne meg litt godt en dag i romjula og nyttårsaften. Må bare huske på å ta det helt «sjallabang», eller rolig, som det også heter. Må jo ta hensyn til magen, også. Apropos magen: Der tok jeg meg selv i å tenke «ja, magen er jo blitt noe mindre etter hvert. Lurer på om jeg har fått noen magemuskler å snakke om av treningen?» En tid etter var jeg på surfing på nettet i forbindelse med diverse «research» og da kom jeg pussig nok over en artikkel på nett som sier at alle, inklusive meg altså, har magemuskler og sixpack. Jeg? Sixpack, magemuskler og mageruter? Hvor hen da liksom? Godt gjemt under alt overflødig på magen kunne denne artikkelen fortelle.

Så da er det altså håp for meg også, da? 😛 Det var jo godt å høre. Akkurat hva jeg trengte i disse (u)tider! 😀 Nei, dette med en kropp som er i heftig forandring er jammen meg ikke bare bare. Det er sikkert og visst.

En annen ting er nå at jeg har fått «kjeft» av diverse som mener å vite saker og ting at «nå må jeg jammen meg skjerpe meg og slutte og gå rundt i 7-10 mannstelt». Hvilket innebærer at jeg nå må investere i nytt treningstøy. Det er bare et halvt år siden nå (og vel så det). Så da dukker altså problemet opp med å finne ut hvilken størrelse man skal ha på beinklærne og overkroppen. Ingenting harmonerer i forhold til hverandre. Overkroppen «krever» nå et slingringsmonn på XXL til XXXXL alt etter hva man snakker om. Ja, nå var vel XXXXL i største laget. Men jeg er unnskyldt. for ikke har jeg peiling på klær. Og ikke har jeg peiling på klesstørrelser. Har liksom aldri måttet forholde meg til det. Er det rart at Jeppe drikker? Værs’go gå hen og bli smårar og tøvete, sier jeg bare… Ja, men det er jo bare et lite luksusproblem er det mange som sier. Vel, kanskje det. Men ikke for meg. Overlever det vel, tenker jeg.

Men nå får det være nok filosofering over livets mysterier for i kveld. Senga roper snart, og jeg skal gire ned etter en lang dag. Natt’a, folkens.

Sove godt, alle sammen

-Santnok

Tiden for klassegjenforeningen nærmer seg med stormskritt. Ikke lenge til dagen er her, så jeg brukte gårsdagen til litt «shopping». Da hentet jeg min nye habitt, dressen. Den var blitt justert og fikset på og satt som et skudd. Samtidig kjøpte jeg to skjorter i til meg å være friske farger. En fiolettfarget og en grå. Kunne også tenkt meg andre farger. Men nå skal jeg ha is i magen og være veldig avventende før jeg kjøper noe som helst nytt.

Det har vært mye shopping i det siste. Nesten litt vel mye etter min smak. Egentlig skulle jeg ha kjøpt meg slips også. Klarte selvsagt å glemme det – distrè som man er. 😛 Uansett, ikke så farlig. Må jo ha sko også som ikke er på lager riktig ennå. Så da kan jeg like greit kjøpe slips neste gang, mens jeg allerede er der. Pengeboka får virkelig gjennomgå og blir bare tynnere og tynnere. Får bare håpe den ikke går tom.

Apropos tynnere. Der har jeg diverse «issues». Som dere vet, har jeg de to siste ukene hatt det vært en del skjær i sjøen. Ting har buttet i mot, og det har gått hardt for seg på alle kanter og bauger. For tiden føler jeg at tiden på helfart går utrolig sakte. Motivasjonen er ikke på topp for tiden, og jeg føler faktisk at vekten står bom stille. Jeg er utrolig lei av helfart. For å si det rett ut er jeg så lei at jeg har lyst å hive hele driten ut vinduet og være totalt ferdig med hele greia. Men det går jo ikke…

Har mine mistanker om at hjernen har gått på en smell og ikke henger med i svingene. Målebåndet sier at jeg krymper. Beltet bare blir større og større. Det fikk jeg bekreftet her om dagen. Da måtte jeg nemlig sette inn ekstra hull. Og da jeg stod inne på klesbutikken for å få justert beltet var det faktisk så jeg måtte ta godt tak i buksa så den ikke skulle gjøre meg ehm… skal vi si … pinlig berørt. Det skal vi jo i-ikke ha noe av.

For noen dager siden får jeg følgende kommentar av en av mine «onkelunger»: «Du, onkel «Santnok»… Fortsetter du slik som nå, så er det jammen ikke lenge før du er bare ‘kledelig’ overvektig. Ikke lenge før det er ingen ting igjen av deg, jo!» Ved en annen anledning var samme personer involvert. Da skulle jeg agere fotograf. Etter vel overstått «jobb» fant jeg ut at jeg skulle sette meg på kanten av ei huske, for vi stod nemlig i en sandkasse.

Sånn i ettertid kan jeg spørre meg selv om jeg var helt fraværende da vi diskuterte fysikkens lover eller bare har glemt dem fullstendig. I det jeg setter meg ned på kanten av denne huska, feilberegner jeg fullstendig. Huska forsvinner bak meg og jeg ramler i bakken. Jeg går i bakken og blir liggende på rygg. Onkelungen blir helt forskrekket og spør om det gikk bra. «Kommer du deg opp nå?» Da ramler det bare ut munnen på meg: «Klart jeg kommer meg opp – jeg er da ikke invalid!» Kanskje ikke det aller beste man kan si. Men jeg kom meg da opp og børstet sanda av meg.

Okei da… kanskje går jeg ned, og kanskje skjer det ting og tang. Men jeg føler at ting går utrolig tregt og sakte. Burde kanskje ikke henge meg for mye opp i det. Men man brenner mindre og mindre kalorier hver trening i forhold til alt slitet og tiden man nedlegger. Det går saktere og saktere, og mindre og mindre pr. uke i kilo. Ja, jeg er frustrert. Nei… jeg må vel holde ut som best jeg kan… Mulig at det henger sammen med at jeg har «jukset» litt og «improvisert» litt her og der. Lite vann og at jeg har spist fordi jeg måtte ha noe å gå på. Får vel heller ta rev i seila som dem sier det opp i det kalde nord. Her må noe gjøres. Vi står han av. Har klart det før – og skal klare det igjen.

Nei, nå tror jeg jammen meg at jeg skal riste meg en shake. Det er på høy tid. Dessuten: Her skal vi drekke vann til krampa tar oss!

Laterz taterz, alligator

-Sannok