5. september 2011
Forrige innlegg var av det mer sinte slaget, vil jeg tro. Hva dette innlegget er, har jeg svært liten peiling på. For de av dere som har lest de to siste innleggene mine, vet dere at jeg var nokså «bøs» på diverse firma. Mye vann har rent i elva siden da. Så jeg har mer eller mindre «(nesten) glemt» saken og hva den gjaldt.
Var begynnelsen av uka dårlig, var fortsettelsen ikke det døyt bedre! Diverse episoder på plasser jeg aldri kunnet tro skulle det skulle skje har preget tilværelsen min. De skal jeg ikke gå inn på her siden de er av mer eller mindre privat karakter. Noe kan jeg selvsagt fortelle: Som at jeg egentlig skulle ha trent på fredagen. Men det ble ikke noe av, grunnet et evigvarende prosjekt som aldri har noen ende. Apropos treningen: Der har jeg tydeligvis trent så hardt og tatt meg så mye ut at jeg gikk på en «smell». Tok visst litt vel hardt i med trening så jeg ble helt tappet for energi.
Løsningen var at jeg måtte gå på improvisert «halvfart» hvor jeg i tillegg til mine VLCD poser også spiste litt ved siden av. Det begynte bra med litt omelett med en dæsj salat og dressing. Så gikk vi over til noen biter tørrfisk. Dagen derpå ble det en liten salat med noen biter kylling / biff. Så langt alt vel. Men så gikk resten ikke helt etter planen. Da fant jeg «tilfeldigvis» xtraBAR som jeg egentlig skulle gi til noen jeg kjenner. Det endte med at jeg prøvde en bit. Den var skrekkelig god. Så god at hele den energibaren gikk ned – og i tillegg èn til. Da var det det full stopp! Følte meg utilpass og «stappa»… en høyst ubehagelig opplevelse! 🙁 Heldigvis for meg kom jeg meg tilbake til helfart fra søndagen av…
Så hva har jeg lært av dette? Jo, det er følgende: Jeg skal ikke trene så vanvittig hardt. Energibarene var kjempegod. Gleder meg vilt til jeg kan spise dem. Men der skal jeg være forsiktig så jeg ikke tar av. Her må vi vise en stor dose selvdisiplin. Var det verdt det? Jepp. Det var det. 🙂 Lærte mye om meg selv som jeg vil dra nytte av senere når den tid kommer. 😀
Har gått hele helgen og gledet meg vilt til at jeg skulle dra på treningen og få trene igjen. Men da jeg kom dit, var humøret i dass! Men jeg fikk nå satt i gang. Selv om endorfinene ikke slo inn før etter 2 (?!) – TO – timer! Da var det siste kardioøkten som stod for tur. Og med ett var det som om noe som bare løsnet. Da langet jeg ut i til å begynne med lunting. Etterfulgt av «lange», bestemte skritt. Til slutt endte vi opp med å riktig lange ut med skritt så lange og et høvelig heftig tempo. Kanskje på grunn av at jeg hadde diverse heftig musikk på ørene som var til inspirasjon.
Slik holdt jeg på i 40 minutter og hadde egentlig tenkt å gi meg. Men tror dere det gikk? Niks! Da dukket nemlig «sidekameraten» min fra forrige gang opp på trening. Så da var det liksom ikke bønn for gikta. Jeg måtte bare fullføre. Men tro meg: Jeg er sinnsykt glad for at jeg gjorde det. For selv om humøret ikke var på topp, sørget han for å få dratt gjeipen opp på meg – og jeg fikk igjen le omtrent til krampa tok meg. Men du verden så utrolig godt! 😀 Så tusen takk, min «sidekamerat» for at du reddet da’n. Dessuten går treningen som en lek med en treningskompis – det er så sant som det er sagt. Da yter man det lille ekstra, så å si… 🙂
I morgen er atter en dag med ren kardioøkt(er). Da får vi se hva jeg gjør. Kanskje jeg kjører på en forlenget rolig økt inspirert av dagens økt. Må bare huske på at skal jeg kjøre «langkjøring» får jeg ta meg selv i nakken og ta det rolig så jeg holder ut økten. Må bare huske på at jeg ikke gjør samme fadese så jeg må «reparere» nok en gang… Huskelapp til meg selv: «Rom var ikke bygd på èn dag!»
Før jeg stikker for i dag skal jeg si at jeg i grunn har all grunn å være fornøyd med siste kardioøkten. Puls på 155 – 164. Effektiv trening og 1 400 kalorier svidd bort totalt. Ikke dårlig… !
May the «Force» be with you
-Santnok
