En reise mot et lettere liv

I dag skriver vi siste dag i uke 40 av min reise mot et lettere liv. Det har vært en hektisk uke med nok å gjøre og hvor utfordringene har stått i kø. Tror nok med hånden på hjertet at jeg trygt kan si at uken ikke har gått helt som planlagt. Ja, jeg har nok uten tvil lært et og annet. Til å begynne med er jeg offisielt ikke på helfart lenger. En ikke helt reglementær «opptrapping» som slett ikke var meningen skulle være der. Tett etterfulgt av at jeg har spist og ikke spist mine tre poser VLCD pr. dag.

Har måttet tatt diverse kjappe «løsninger» og dermed spist et måltid ekstra utenom posene. Ja, jeg vet – vet det så altfor godt. Dette er ikke i tråd med eller forenelig med å gå på helfart. Men jeg har begrenset «skadene» med å være veldig bevisst på hva jeg spiser. Derfor har jeg bevist plukket ut kylling og salat. Salaten har inneholdt litt hodekål rød kål / kinakål, tomater, agurk, røde (kidney) bønner, rød / gul løk, litt fetaost, kylling hvis jeg ikke har spist grillet kylling med siden av.  Altså, kun proteiner og karbohydrater fra grønnsaker.

Skal innrømme at jeg faktisk har vært fristet av både erter, gulrøtter, blomkål, brokkoli og andre godsaker. Men for at jeg ikke skulle begå regelrett mord på magen har jeg valgt å moderere meg. Nå er stresset over for denne gang, og i morgen – eller egentlig i dag, er det tilbake på helfart. Tilbake der jeg skal være – på helfart. 😀 På den positive siden har jeg blitt tilbydd pizza som jeg har smakt på et lite stykke. Men tro det, eller ei: Det var liksom «greit nok», men den helt store smaken og nytelsen var faktisk ikke der. Mulig at det kan være fordi pizzaen var «bleik» og svak i utgangspunktet med lite krydder. Jeg er glad i krydder. Men uansett – det «smakte» meg ikke. Og det syns jeg er utrolig positivt. Er matvanene og hva jeg foretrekker (mine såkalte preferanser) i ferd med å endres? Er de i ferd med å endres drastisk? Ikke vet jeg, for jeg kom sist. 😀

Neste første halvdel av uken kommer til å bli hektisk, men av helt forskjellige årsaker. Det blir en del places to go and people to see,  altså masse å gjøre. Men dette er ikke av en karakter som skal kunne vippe meg av pinnen. Så de tror jeg nok at jeg skal kunne klare med bravur eller glans, om du vil. 🙂 Men hva har jeg så lært av dette? Jo, det er at uten grunnsteinene,

• planlegging
• VLCD posene mine, alternativt XtraRTD (hvis du skal ut på farten)
• trening
• inntak av 4-5 liter vann
• Omega-3 (dobbel dose) alternativt XtraOil
• multivitaminer
• mental trening
• nok hvile og søvn

stopper alt sammen opp – og det til gangs. Planlegging, og det å se for seg hindringene før de kommer er utrolig viktig. Er man klar over hindringer er man også klar for å kunne ta høyde for dem og vite hvordan man skal forholde seg og gjøre noe med dem. Det er en utrolig taktisk fordel, vil jeg si. Alt dette har sviktet, og til sammen har ovennevnte punkter faktisk ført til at jeg har hoppet av lasset, så å si. Derfor har jeg faktisk bestemt meg for følgende:

• Daffe for meg selv i helgen og gjøre minst mulig på lengst mulig tid
• Nyte sola og godværet
• Trene mye mental trening
• Få nok hvile
• Sove nok
• Få i meg nok vann, multivitaminer og Omega-3 (XtraOil)

Altså med andre ord ha fokus på xtravaganzas ledestjerner og faktisk skjerpe meg. Vet med mg selv at klarer jeg det, så er mye oppnådd og jeg har det bra med meg selv. Men nå skal jeg avslutte innlegget før jeg blir helt vill i nikkersen og tar helt av. Ønsker dere, alle mine trofaste lesere en god helg. Invester i deres egen helse med å være ute i det gode været og gjerne utøve bevegelsesglede i alle mulige varianter du kan tenke deg. *Sant Nok has signed off (PooF! I just left the building too…)*

Sannelig har man gått hen og pådratt seg halsonde og sår hals så det rekker. Har hatt skiten i nærmere 2 uker. Til tross for halsonde var jeg på trening to ganger i forrige uke og i dag. Men ja, det merkes godt at man er gruggen i halsen og bare vil hoste, hoste og atter hoste. Ingen feber, ikke varm – alt «normalt»; bare denne fortærende hosten som ikke vil gi seg! 🙁

Sist gang jeg trente var vel torsdag i forrige uke – og det merkes godt at jeg ikke har trent på lang tid. For å si som sant er, var jeg i tvil om jeg skulle trene. Men jeg gjorde det – og JA, jeg er STOLT av meg selv. *Flink bisk!* Så hva hva har skjedd de siste dagene siden jeg skrev. Jo, det har vært mye full fart hit og dit. Vanligvis når jeg er på farten og skal noen plasser bruker jeg å ta med meg masse XtraRTD, men dem har jeg vært så utrolig distrè å legge igjen hjemme. Så da har jeg kommet i situasjonen hvor jeg ikke har hatt noe å spise. Og hva skjer når man ikke spiser? Jo’a, da setter kroppen seg i sparebluss. Vanndrikkingen har vært så som så, glemt å ta Omega-3 og multivitamin… sågar glemt å spise til rett tid. Ja, for ikke å glemme: Måttet stikke innom bensinstasjon for å kjøpe meg mat.

Der er det som kjent ikke mye sunt, nei. Forrige innlegg skrev jeg at jeg ikke var fristet av hamburgere, pølser og is. Men jeg tror nok jeg snakket for høyt der, gitt. For nå når jeg ikke hadde spist noe VLCD, var fristelsen stor. Og det var jammen meg på nære nippet et par ganger at jeg ikke kjøpte pølse med brød eller hamburger. Heldigvis for meg fant jeg salat med kylling, tørrfisk, vann og kaffe… Men nå ser det ut til at også vannet skal bli slutt på. Det rene utilsatte vannet f.eks fra Imsdal. Nå skal det være smak, smak og atter smak. Men jeg har om enn med nød og neppe styrt unna. Spist bare kylling og kål fra salaten og tørrfisk. Jeg liker det ikke. Liker det overhodet ikke. Men hva gjør man når man står der og har valget mellom at kroppen går i sparebluss hvis man ikke spiser noe og det å spise «usunt»?

Ellers går nå dagene med at jeg prøver å sole meg i finværet, og i dag fikk jeg beskjed av min nye konsulent at «nå Sant Nok har jeg funnet ut at du er moden for å skifte treningsrutine. Så til neste uke skal du få nytt program og bryne deg på så du ikke går lei.» Lurer fælt på hva som er i vente for meg nå, og sant og si har jeg begynt å smågrue meg for at det skal bli lange, kjempetunge treninger med masse slit, blod, svette og tårer. Men her nytter det ikke å være pyse. Nå må man være «stor gutt» og si til seg selv: Dette går seg til, dette fikser du!»

<Vekten>Vennligst bare èn av gangen, takk!

Gruer meg faktisk til neste uke av flere grunner. Da skal jeg nemlig til pers på vekta – og jeg har begynt å drømme at jeg går på vekta og når jeg går av den får jeg beskjed om at «dessverre, men du har gått opp 15 kilo!»  og at vekta ler seg skjev og skakk mens den hyler ut ondskapsfullt: «Bare èn om gangen her. Husk: Bare èn av gangen, tjukken!» Nei, huff og huff! Nå må jeg ikke la hodet springe av med meg her. Det høres kanskje absurd ut, men faktisk er det det som går for seg i skallen på meg for tiden. Det er ikke bra. Men jeg skal, skal skal og skal på vekten til uken, det er virkelig ingen vei utenom!

Tror jammen meg at jeg har virkelig behov for mental trening – trenger det virkelig før hodet renner av med meg… eller renner avgårde for den saks skyld. *Tasse ut på badet, pusse tenna, ta med seg iPod’en og hodetelefoner med seg og så… går vi til sengs. *Sovne bort fra denne galskapen* zzzzZZZZ….