En reise mot et lettere liv

I går skrev jeg om mine mer eller mindre feilskjær, og nå skal jeg skrive litte granne til. Skulle nå hvis rett hadde vært rett, sittet med enorm dårlig samvittighet nå og tenkt tanker som «hvordan kunne du», «hvor dum går det egentlig an å bli», «hva tenker du egentlig med?» osv. Men jeg har kommet til det punktet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Gjort er gjort, og jeg angrer ikke et sekund. Jeg har gjort mine valg, og jeg velger og velge bort den dårlige samvittigheten.

Ikke bare det, men jeg gir den et kraftig tupp i baken mens jeg iskaldt og rolig ser den dårlige samvittigheten ta en saltomortale i det den flyr gjennom lufta og havner på huet i sjøen. Dårlig samvittighet ender bare opp i stress som så påvirker kroppen og vekten negativt. Nei, jeg velger faktisk nå å se på det positive i dette. Jeg har lært mye om meg selv. Apropos å se det positive i ting: Den observante leser av bloggen vil nok observere at her har det skjedd ting i treningsøkten(e) mine.

Som jeg nevnte tidligere har helsekonsulenten (min nye) herved bestemt at jeg, «Sant Nok» skal til pers og få seg et nytt treningsprogram i neste uke. Det morsomme er at jeg ikke hadde trent på en god stund og var i humør til å eksperimentere litt. Så derfor vekslet jeg mellom middels / tungt og lett / tungt. Fant ut at jeg kunne klare å øke vekten på henholdsvis tricepspress, brystpress, sittende roing og beinløft. Dette er kanskje noe jeg kommer til å lukte på og kanskje prøve meg på fremover. Både gruer og gleder meg på samme tid over tanken på å få nytt treningsprogram. Jeg skal bruke mye av de samme apparatene – men nå blir det «sirkeltrening» og andre kombinasjoner og måter å trene på. Ja ja… det går seg helt sikkert til. Det vil nok tiden vise hva som skjer. Jeg skal ha et åpent sinn og være positiv…

Selv om ting og tang nok kunne ha vært mye bedre, ser jeg lyst på tilværelsen. Blir ikke noe trening på meg denne uken. Akkurat som om «noen» har bestemt seg for at det skal vi i-ikke ha noe av. Merker det godt at jeg ikke har fått min daglige dose med trening for jeg er rastløs og irritabel. Men jeg trøster meg med at fra neste uke skal det bli vei i vellinga – og da skal jeg forhåpentligvis fortsette i samme gode sporet som jeg hadde før «treningsstoppen». Gleder meg, allerede. 😀

Hadde egentlig tenkt meg på trening i morgen – men den gang ei, sa Tordenskiold… Hele resten av arbeidsuken er linet opp med ærender, ærender og atter ærender som bare må gjøres. Men jeg lever godt på «minnene» fra fordums tider. «Har gjort det før – og skal gjøre det igjen». Denne dagen har vært preget av full fart, og jeg måtte innom en plass for som en slags «takk for sist. Ja, så dere har ikke glemt meg?» sak. Når personen jeg har avtale med dukker opp, ser jeg bare to øyenbryn som letter ganske kraftig. «Denne veien, takk» Når vi kommer inn på kontoret, står denne personen en god stund og nesten studerer meg. Så kommer det forsiktig: «Har du gått ned mye ned i vekt i det siste?» Merker at jeg nesten blir smått forlegen av spørsmålet og vet ikke helt hva jeg skal svare. Så egentlig mest for fleip sier jeg at det bare ser sånn ut. Uansett får jeg tatt meg sammen og svarer: «Ja, det sies så.» Så sier denne personen: «Jeg ser du har gått masse ned i vekt, her er det mye som er borte vekk.»… personen fortsetter: «Hva har du gjort? Uansett, du har vært kjempeflink og jeg er utrolig imponert! Nå som du er så godt i gang, fortsetter du vel?»

Er ikke typen som hverken er vant til eller får så mange komplimenter (tror jeg), og nå er det virkelig så jeg blir usikker på hva gjør jeg nå, liksom? Men jeg får knotet frem et «takk» og «ja man kan vel ikke gi seg nå da?» Da jeg gikk ut, var det formelig så man svevde ut på en rosenrød sky. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Siden tingene ikke går helt som planlagt, kom denne kommentaren som levert fra oven, så å si. Det pussige her er jo at for ikke mange dagene siden ble jeg utsatt nesten for noe lignende. Øyenbryn som ble løftet, men der «turde» ikke personen å kommentere noe annet enn: «Så fin du var på håret i dag. Du ser godt ut!» Setter meg ikke akkurat på bakbeina og blånekter når man får komplimenter, nei.

Akkurat nå har jeg det litt småtøft siden naboen tydeligvis har bestemt seg for å «røyklegge» leiligheten med sur stekos. Kjenner jeg vemmes verre over lukten og blir kvalm, men pussig nok kjenner jeg meg plutselig utrolig sulten. Får vel hive opp vinduer og dører og lufte ut og få tankene over på noe annet. Sitter her og fantaserer om en stor, svær saftig hamburger med tilbehør – eller pizza. Men ta det rolig: Vet at jeg ikke skal hive meg på det – for da blir jeg bare så utrolig «kvalm» og «daff». Ikke verdt det!

Jippi! Jippi! Jippiiiiiiiiiiiiiiiiii!!! *Sprette over gulvet og ta en dobbel «chokahara» flikkflakk* Åh, er dere her? Da er det vel best å roe seg litt ned. Så hvorfor er jeg så opprømt, da?  Jo, det er veldig enkelt. Hørt om ordtaket: «Lykken står den kjekke bi?» Tenkte det nok. Og hvem er så den «kjekke»? Ve-el, jeg vet, og dere må finne det ut. He he 😛

Men uansett, dagen har vært helt «perfekt». Tror nok jeg var litt vel optimist om at jeg skulle skifte dekkene i dag. Hva jeg tenkte på, vet jeg ikke helt. Men noe dekkskifte ble det nå altså ikke. Det blir det på onsda’n, derimot. Siden bilen får nye «sko» eller «sommersko», så kanskje det kunne være på sin plass at også jeg tar meg en tur på by’n for å se etter noen vår/sommer sko. 🙂

Resten av dagen fortsatte også bra med en god treningsøkt som gikk radig unna. Både mosjonssykkelen og jeg fikk kjørt oss kraftig. Faktisk så kraftig at jeg hadde så god fart at venstre kne viste tendenser til smerter. Fortsatte en stund til, men fant ut at her var det best å legge av og ikke ta noen unødvendige sjanser. Så dermed ble det ellipsemaskinen i stedet for. Det ble mye bedre, det. 🙂

Mitt vanlige program med trening for overkroppen ble gjennomført i relativt god stil, og jeg var god og sliten etterpå. Men ikke så sliten som jeg var på fredagen. Ikke tro at jeg er «lat» og ikke liker å bli sliten. Skal man være sliten, må det være på en god måte – og ikke en dårlig, om du skjønner hva jeg mener. 🙂 Etter trening hadde vi dobbelt treff siden påsken har vært inne og «blandet seg opp i» rutinene, så å si. Som vanlig var det veiing før trening, og jeg var virkelig spent på hvordan det hadde gått. Må jo ha min «daglige» dose veiing. Da jeg fikk resultatet av helsekonsulenten, kunne hun si at jeg hadde gått ned i muskelmasse. Ikke bare ned, men også kraftig ned. Da var det så hjertet gjorde et hopp og nesten stoppet. Skuffelsen overtok, men høyt sa jeg bare: «Ja ja. Ikke noe nytt.»

Men, skulle det vise seg – jeg fikk fort kontrabeskjed: Nei, vent litt her … jeg ser hva jeg har gjort feil. Måtte opp på vekta igjen og ta en ny veiing. Helsekonsulenten hadde tastet inn diverse «feil» parameter. Jeg gikk fra å være mann og standard kroppstype til kvinne og standard kroppstype. Da den nye dommen falt, fikk jeg en høyst behagelig overraskelse. Da hadde nemlig muskelmassen økt og ikke gått ned. Nå har «Puslingen» fått mer muskelmasse, og økt den med 1.64 %. 😀 Man har all grunn til å være glad. Men det var også mer. Vekten hadde ikke gått så mye ned, men hva gjør vel det når jeg hadde økt muskelmasse og kvittet meg med 10 kg kroppsfett? Tar det med en stor klype salt at det er 10 kilo. Om det så bare er 3 kilo… er storfornøyd, jeg. 😀 Fettmasse og fettprosent hadde gått veldig ned, men hva prosenten utgjør, blir min lille hemmelighet. 😛

Har all god grunn til å være stolt av meg selv og kjempeglad. Vekten går også nedover, så dette går rette veien. Men nå skal jeg trekke meg stille og rolig tilbake. Det er på tide og spise litt – og jeg skal selvsagt spise en pose VLCD suppe. Nå har jeg god grunn til å fortsette. Dere får ha en fortsatt god kveld folkens. Det akter i hvert fall jeg å ha. CUL8R 😀

Da jeg våknet opp i dag, ble jeg sittende en stund akkurat som for å summe meg litt. Utenfor vinduet holdt jeg nesten på å si at spurven trampet, men heldigvis ikke fullt så galt. Egentlig mente jeg å skrive at jeg hørte fuglekvitter. Vet liksom ikke helt hvilken betydning jeg skal tillegge det, men det er jo fristende å tillegge det betydningen vår og snart sommer. Eller, jeg er i det ekstremt filosofiske hjørnet mitt i dag. 😛

Syns det har gått utrolig tregt med at Kong Vinter skal gi slipp og slippe til yndige Prinsesse Vår. De som er litt bevandret i den verdenen, vet at Elsa Beskow har det eventyret. Tro det eller ei, men det ser ut som om vi har fått en forsmak på det avdankede isødet som sommeren glemte. I går var det faktisk sol og ganske varmt ute. Er vel egentlig litt pessimistisk til å tro at Kong Vinter vil gi slipp bare sånn uten videre. Sånn er det jo hvert eneste år. Han gir slipp en stund og lar oss få føle sol og varme. Så kommer han tilbake og legger hele riket under sin kappe – med snø så det holder 17. mai og der omkring. Men nå får det være nok med Være(t) eller ikke Være(t) her i gården. Men… det hele må visst ha vært en god, behagelig drøm. For nå er er Kong Vinter på’n igjen. Han er nok ikke helt ferdig… riktig ennå. Akk ja. Sånn kan det gå! 🙂

Selv om det ser ut til å gå mot lysere tider, ser det ut til å være noen mørke skyer i horisonten. Har gått på helfart lenge og vel nå. Er vel i grunnen ganske så lei nå, og ser at folk rundt meg begynner på halvfart, og hva ennå verre er «når målet» sitt. Det skal innrømmes at jeg til tider er dritt lei og har lyst å gå over på halvfart. Fikk et spørsmål her om dagen om jeg var kommet langt på helfart. Det var et godt spørsmål, ja. Og jeg føler vel nå at det svaret jeg gav bare var noe halvveis provisorisk.

I mine svarte stunder som av og til dukker opp her og der, føler jeg at jeg ikke er kommet noe langt i det hele tatt. Men så fant jeg ut at jeg skulle rote, grave og romestere litt rundt i diverse bokser og skap. Der fant jeg faktisk en bukse jeg brukte rundt tiden jeg startet på helfart som da var passe.

Fikk et kanskje teit innfall å ta den på. Syns jo ikke jeg har nådd noe særlig langt på den tiden jeg har gått på helfart og syns det har gått utrolig tregt. Men da jeg fikk den buksa på meg fikk pipen en helt annen låt.

Buksa var altfor stor til meg og den går jo ikke an å gå i. Så kom jeg til å tenke på beltet mitt som jeg skulle lage 4-5 nye hakk i. Der ville jeg «ta hardt i» og slo til med 7 hakk. Men sånn egentlig uten å ha tenkt noe mer over det, så er jeg nå om ikke på siste hakket, så i hvert fall på 5-6 hakket. Og det skulle jeg trygt kunne kalle for fremgang.

Videre romestering førte så til at jeg fant diverse andre klær som av en eller grunn ikke var havnet på søpla som skulle ha vært der. Det klesplagget er sort og en t-shirt. De som er inne på det, vet jo at mørke t-shirts og da spesielt sorte t-shirts krymper mer selv om de er i samme størrelse.  Den passer nå uoffisielt om ikke akkurat helt hundre, så i hvert fall vil den meget snart passe offisielt og vel så det. Nå skal det sies at jeg har en i folk rundt meg sine øyne til å like «altfor store» klær. Skal ikke gå inn på den diskusjonen her. Men den er vel sånn ca. 3 størrelser mindre enn hva jeg går i til daglig. Så det sier jo sitt. Helt til slutt etter ennå mer romestering fant jeg ei viss jakke som jeg til min store forbauselse kom glatt inn i. Men der har jeg fått det for meg at det står ennå en del igjen. Så kanskje jeg skal slutte å være så pessimistisk anlagt og si at jeg kunne jo nesten med fordel startet opp halvfart allerede nå.

Har ikke bestemt meg ennå, ligger stadig i tenkeboksen og fin tenker på det. Men mye tyder på at jeg kanskje går over på halvfart etter en mindre nedtelling etter tjue6 kurset. Eller kanskje jeg går på full fres frem til slutten av august en gang. Da nærmer vi oss et år på helfart. Vet ikke, får se hva som skjer. Hvis xtravaganza vil gå med på det, formen er tilfredstillende og ingen andre grunner skulle tilsi det så fortsetter jeg til august. Bare så dumt at jeg fantaserer og drømmer om mat for tiden. Men der får vi ty til diverse verktøy og trene mentalt til krampa tar meg. Skal i hvert fall ikke «sprekke» på en uoverveid måte om det er opp til meg. Nei, her får vi bite tenna sammen og stå løpet ut. Det er vel det beste tror jeg.

Men nå er jeg egentlig gått tom for noe mer å skrive om for denne gangen. Helgen er her – og jeg skal nyte den selv om det nok kommer til å få for full rulle. Men det var en helt annen sak. Ønsker dere lesere en riktig god helg – nyt våren som dere eventuelt måtte ha. Nyt helgen og kos dere så mye. Jeg skal i hvert fall prøve å gjøre det beste ut av tingene. Må jo tenke positivt! 😀  Santnok has left the building (OOOPSIE! Det ble mørkt. Hvem var det som slo av lyset??)

Siste dagen av uke 27 er her i dag. Gledet meg stort til dagen, og hadde tenkt å gjøre mye ut av den. Men, skulle det vise seg; den gang ei. Dagen ble slett ikke hva man hadde håpet den skulle bli eller langt mindre planlagt. En kort oppsummering av uken: Kunne ha vært bedre! Så hvorfor all denne «pessimismen», da?  Jo, uken har vært preget av sultfølelse, hundre prosent garantert fordi jeg har slurvet med å få i meg rett mengde VLCD til rett tid og lite væskeinntak.

Rutiner og planlegging er tydeligvis viktig. Det slår nemlig aldri feil, hver gang man faller ut av sine gode vaner på grunn av ting som bare «må gjøres», så kjenner man «sulten». Helsekonsulenten min har foreslått at jeg kanskje skulle legge inn alarmer på mobilen som minner meg på å spise til rett tid. Det er faktisk ikke så dumt, og det har jeg også vurdert å følge det forslaget.

En annen grunn til at alt gikk i dass eller på skogen om du vil, er at som et resultat av det forannevnte fant magen ut at nå skulle jeg få igjen for at jeg ikke hadde gått etter boka. Den og resten av systemet bestemmer seg like greit for at nå skal vi «korke» oss til. Dagen har vært brukt der naturen går sin gang i rundt 3.5 – 4 timer med full trafikk-kork. Nå har begrepet trang fødsel fått en ny mening i den forstand en mann kan «føde». Mage- og settemusklene har fått seg en skikkelig trim, og jeg har vondt i bukmuskulaturen etter alle kunstens regler.

Så hva har jeg lært av dette? Jo, jeg har lært følgende: Rot med naturens innretninger og de roter med deg! Det er opplest og vedtatt og en naturlov. Ufravikelig, sådan. 😛 Så nå må dagen benyttes til å bøte på skadene som jeg har gjort. Hvilket igjen vil si en blanding av

• Kruttsterk espresso
• 5 liter lett oppvarmet, ikke kokt vann
• Psylliumfrø og/eller Xtraoil
• Nøye oppfølging med å spise alle VLCD måltidene til rett tid

Et arsenal av reparasjonsverktøy... 🙂

Alt det negative til tross, jeg skal også få gjort mental trening for å stresse ned. Stress gjør at alt korker seg til – bokstavelig talt. Det treninger jeg ikke! Stress kan man være foruten. Resten av dagen skal jeg ta det rolig og bare kose meg. Lese litt i Xtravaganza boka, lese blogger og ikke minst se for meg min forhåpentligvis strålende fremtid i resten av mitt liv. Ennå en god stund til kurset er over, men ikke så altfor lenge. Da skal jeg legge nye slagplaner og vurdere om jeg skal trappe ned til halvfart, eller om jeg fortsetter på helfart. Men den tid! 🙂 Sommeren gleder jeg meg til, for da skal jeg kjøpe nye klær. Om jeg går amok og storshopper vet jeg ikke, men jeg trenger nok nye klær til da.

I går fikk jeg meg ennå en hyggelig overraskelse fra mine lesere på bloggen. Dere har nemlig sendt meg opp ytterligere to plasser på Topp-15 listen hos isay.no.  Hvilket sikkert betyr at dere leser bloggen min, og det er jeg selvsagt veldig glad for 🙂 ! Legger ut «skrytebilde» nedenfor. Men jeg er ikke høy på pæra av den grunn. Takker og bukker og smiler stort. 😀

Tusen takk, folkens! 😀

Før jeg stikker for i dag, vil jeg nevne at brukergrensesnittet til denne bloggen byr på mange muligheter. Har vært på utforsking i kontrollpanelet og jeg finner stadig nye muligheter i denne :). Det er kjekt med så mange muligheter, og man bør utnytte de muligheter man har. Skal legge til ting etter hvert som jeg finner ut av dem, men det kommer nok gradvis for det tar jo tid å finne ut av ting også. Men nå kaller mine multivitaminer og Omega-3. Må huke på å ta dem og få i meg vann. Dessuten: I’ve got places to go, people to see. Ha en fin dag, folkens!