Vel, var jeg sliten i går så er jammen meg ikke dagen det minste bedre i dag. Det har vært fullt kjør hele dagen i gjennom. 2 timer har gått siden dagens treningsøkt – og gjett om jeg er sliiiiiten i knea!! Jepp. Slitin i knea – det er meg det! 😛
Når vi snakker om «slitin i knea». Det var full rulle fra tidlig mårran. Dere gjettet helt riktig. Sykehuset, ja. «Utidige» kontroller. Jepp jepp. Vi spoler kjapt fremover til jeg står på parkeringsplassen og (som vanlig) ikke finner parkeringsplass. Ja, dere ser den? 🙂
Det hele resulterte i en frisk og rask springmarsj gjennom korridorene. Hadde jeg ikke akkurat rukket heisen så vidt, ville jeg ikke ha nølt med å spurte ned trappene. Tror dere det var noen som rakk avtalen sin, presis på slaget? Tror dere jammen meg ikke jeg ankom inn døra, presis på slaget? Jo’a. Det gjorde jeg. Presis på slaget. «Bråbremset» foran døra før jeg med påfallende rolig puls slentret nonchalant inn døra som ingenting hadde hendt. Med en mye mer rolig puls enn sist gang jeg var der. Det skulle ikke ha skjedd bare for kort tid siden. Ikke på vilkår!
Dagen skulle (nok en gang) innebære mye veiing. «Trine», ernæringsfysiologen, var opp over ørene imponert over resultatet mitt og hun spurte meg følgende spørsmål:
- Hva i himmelens navn er det du gjør for å oppnå de resultatene der. Du sulter deg vel ikke?
- Får du nå nok næring i deg? Ja, for du trener jo så det ryker av deg.
- Er du virkelig sikker på at dette går bra?
- Har du nå kontroll når du skal begynne å spise igjen?
- Går du nå til kontroll hos fastlegen og følger opp helsetilstanden din?
Det ble ikke mye søvn på meg i natt. Hadde noe så inn i granskauen vanvittig treningsverk. Det satte sitt preg på neste avtale. Blodprøven vandret heden – og var bare å glemme. Fortsettelsen var desto bedre. Kunne nemlig proklamere at jeg hadde sprengt min «stilletiende» vekt og knust den med ytterlige 5 kg. Legen var fornøyd, h*n. «Det er utrolig mye som bare er borte vekk av deg nå. Du blir jo bare mindre og mindre!» Sesjonen endte opp med ny avtale om et halvt år. Hvor er jeg da, mon tro? Hvor er jeg da? 😀 Så var det å takke for seg. «Blodiglene» neste…
Avslutningen på min halvmaraton var kroppsanalyse. Skriver ikke resultatene i dette innlegget. Men kan fortelle så mye at jeg ble regelrett skrytt opp i skyene over innsatsen. Ja, faktisk så mye at jeg ble rent flau der jeg stod. Vi fikk også diskutert det store skjellsordet. B-ordet, dere vet. BMI. «BMI er faktisk en helt patent sak. Ja, hvis du er tynn som ei flis og er renset helt for muskelmasse, da. Selv har jeg [personlig trener] en bmi på over 30. Ikke for å skryte… Kan ikke bry meg mindre om BMI’en, så lenge jeg føler meg vel og har det bra: Ja, så driter jeg i hva andre måtte mene. 🙂 »
Klapper meg selv på skulderen og sier:»Godt jobba!» og går så til sengs.
//Santnok
