Tror visst ikke jeg var helt meg selv i går da jeg skrev forrige post. I tilfelle rottefelle noen skulle være forvirret her, har de all grunn til det. Jeg refererte til en visst episode med en ditto viss feilvurdering. Problemet her er bare det at det ikke står i bloggen min. My bad, eller rettere sagt: Min feil! 😛
Nå ja… Da får jeg heller fortelle dere hva som skjedde, da. Hadde nettopp begynt på xtravaganza og vært gjennom min første prøvetime. Etter et par treninger som hadde gått over all forventning (følte jeg da) fant jeg ut, mitt arme (tullete og gale) menneske ut følgende: «Jeg er ikke sliten, faktisk ikke det hele tatt. Så da skal jeg ut på en liten gåtur!» Ja, som sagt så gjort. Skjønt en liten gåtur, ble det ikke. Gåtur ja, men liten nei….
Med selvtilliiten stående høyt til topps, dro jeg hjem. Laget meg en pose VLCD og spiste. Drakk litt vann, og så dro jeg ut. Lagde meg en rute som var liten og fin. Selvsikkert satte jeg i gang å gå. «Dette går jo aldeles strykende!«, tenkte jeg selvsikkert. Med friskt mot, og i friskt tempo kom jeg halvveis. Kanskje ikke en gang det, heller. Pulsen gikk opp i «ørtogfjørti» hundre. Og plutselig er den så høy at jeg trodde jeg skulle sprenges.
Tok det rolig. Hentet meg inn og begynte og gå igjen. Pulsen gikk om mulig ennå høyere og til sist var det så ille at jeg var i ferd med å deise i bakken. «Nå er min siste time kommet. Så slik skulle det altså ende!» Stod der og svimlet mens jeg så både solen og månen «østenfor sol og vestenfor måne», stjerner, planeter, ja faktisk hele universet med. «Her er det bare en ting å gjøre, bajas. Kom deg hjem, og det fort!» Snudde og gikk tilbake.
Tilbakeveien skulle faktisk vise seg å bli lang, hard og strabasiøs. Neida, dette er ikke en dårlig novelle, folkens. Styltet meg avgårde helt til jeg kom til bakken «oppover lia» jeg bor. Der kreket jeg meg møysommelig oppover. Vet ikke hvor lang tid det hele gikk. Ikke hvordan jeg kom meg hjem heller, for den saks skyld. Vel inne av døra, må jeg ha fått «blackout» og «akutt fortrengelse av minnet. Alt er borte vekk i tåka. Alt jeg husker da jeg kom til hektene var at jeg tenkte for meg selv: «Dette, din arme dumming, gjør du ikke flere ganger! Hører du?!»
For hver gang jeg tenker tilbake på episoden er det med grøss og gru. Pulsen fyker i været, og jeg blir matt i toppen bare med tanken. Nei, huff, huff…Dobbelt huff! Og nå skal altså diverse personer ha meg til fjells. Dette er jeg redd kommer til å ende i katastrofe. Vi snakker om «fjols til fjells» her. Skal ikke uttale meg så altfor bombastisk hvem «fjolset» er. Men la meg si såpass: Jeg har en viss formening. Jeg har en viss formening, ja. Kjære helsekonsulenter: Tilgi meg for det jeg nå skal si: Men dette kommer jo aldri til å gå bra! Aldri i livet! Nei, la oss tenke på noe helt annet! Noe helt annet. Fort fort fort!!
Nei, har dere skulle ha sett. Nå har jeg skrevet utrolig mye. Da får vi ikke tid til å skrive noe mer. Det tar vi l8r Al(ligator)…
Ikke visste jeg at det var tiden som rant ut så fort
-Santnok
2 Comments