Å være på «slanker’n» har sin tydelige utfordringer. Spør bare meg – for det vet jeg alt om. Vært der og gjort det. Hodet og kroppen er ikke helt «in sync» eller på bølgelengde med hverandre om du vil. Det fikk jeg jammen meg erfare så til de grader en dag jeg prøvde å våkne.
Ligger lenge i sengen for å gjenvinne bevisstheten. Øyenlokkene vil liksom ikke opp av en eller annen grunn. Jeg åpner dem og de «detter» igjen. Gang på gang. Til slutt må øyenlokkene gi tapt og går opp. Men da finner kroppen ut at «nå har jeg veldig lyst at du bare skal ligge her og ha skikkelig ulyst å stå opp. Så ja, jeg blir liggende. Og liggende lenge blir jeg også. Mens jeg ligger der har jeg ene hånda hvilende halvveis oppe på brystkassa.
Da kjenner jeg plutselig noe som liksom ikke helt stemmer med kartet. Merker at jeg har fått en «lomme» under brystbenet hvor jeg liksom kan stikke både fingrene og mer til inn. «Hjeeeelp! Hva er dette for noe? Dette kjennes jeg ikke ved. Det har aldri vært der før. Æsj, så vemmelig!» Ved en tidligere anledning oppdaget jeg at jeg kunne kjøre mer eller mindre hele knyttneven i armhulen.
Overkroppen er i ferd med å bli temmelig spinkel og pinglete mens nedre del av overkroppen fremdeles henger noe etter. Underkroppen, eller underekstremitetene, kall dem hva du vil er i ferd med å krympe mens lårene … ja, hva skal man si for ikke å gi «too much info»? Ja, de henger også etter. Med andre ord: Kroppsproporsjonene føler jeg er for tiden ikke-eksisterende. 🙁
Midjemålet minsker temmelig drastisk. Det trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne. Bare å ta en titt på beltet, så ser man det tvert. Ting skjer, med andre ord. Det stakkars huet mitt har mer enn nok med å fordøye alt som skjer – og ikke skjer. Nå er jeg utrolig lei av pulver og får snart brekningsfornemmelser med tanken. Uansett, jeg å holde ut, og har bestemt meg for at det blir full helfart til desember. Kanskje til begynnelsen av januar. Så her er det bare å holde ut.
Men jeg skal unne meg litt godt en dag i romjula og nyttårsaften. Må bare huske på å ta det helt «sjallabang», eller rolig, som det også heter. Må jo ta hensyn til magen, også. Apropos magen: Der tok jeg meg selv i å tenke «ja, magen er jo blitt noe mindre etter hvert. Lurer på om jeg har fått noen magemuskler å snakke om av treningen?» En tid etter var jeg på surfing på nettet i forbindelse med diverse «research» og da kom jeg pussig nok over en artikkel på nett som sier at alle, inklusive meg altså, har magemuskler og sixpack. Jeg? Sixpack, magemuskler og mageruter? Hvor hen da liksom? Godt gjemt under alt overflødig på magen kunne denne artikkelen fortelle.
Så da er det altså håp for meg også, da? 😛 Det var jo godt å høre. Akkurat hva jeg trengte i disse (u)tider! 😀 Nei, dette med en kropp som er i heftig forandring er jammen meg ikke bare bare. Det er sikkert og visst.
En annen ting er nå at jeg har fått «kjeft» av diverse som mener å vite saker og ting at «nå må jeg jammen meg skjerpe meg og slutte og gå rundt i 7-10 mannstelt». Hvilket innebærer at jeg nå må investere i nytt treningstøy. Det er bare et halvt år siden nå (og vel så det). Så da dukker altså problemet opp med å finne ut hvilken størrelse man skal ha på beinklærne og overkroppen. Ingenting harmonerer i forhold til hverandre. Overkroppen «krever» nå et slingringsmonn på XXL til XXXXL alt etter hva man snakker om. Ja, nå var vel XXXXL i største laget. Men jeg er unnskyldt. for ikke har jeg peiling på klær. Og ikke har jeg peiling på klesstørrelser. Har liksom aldri måttet forholde meg til det. Er det rart at Jeppe drikker? Værs’go gå hen og bli smårar og tøvete, sier jeg bare… Ja, men det er jo bare et lite luksusproblem er det mange som sier. Vel, kanskje det. Men ikke for meg. Overlever det vel, tenker jeg.
Men nå får det være nok filosofering over livets mysterier for i kveld. Senga roper snart, og jeg skal gire ned etter en lang dag. Natt’a, folkens.
Sove godt, alle sammen
-Santnok
