Monthly Archives: desember 2011

Julen julen… den er her (snart)…

14. desember 2011

Virker kanskje som om jeg har fått jula på hjernen nå, men det har jeg (heldigvis) ikke fått (ennå). Dette er innlegg #200, eller egentlig ikke. Det er vel mer korrekt innlegg #205. Nå var det kanskje jeg skulle hatt et velreflektert gullkorn av et innlegg, men det har jeg ikke. Så det får vel heller bare være da. 😛

Det er blitt desember, og jeg ser på statistikken (det er derfor at jeg nå «vet» at dette innlegget er det 205 i rekken) at antall besøkende har dalt kraftig. Men hva statistikken ikke sier noe om er grunnen. Er det fordi folk er travelt opptatt med julestria. Eller er det fordi at det er jeg som skriver så dønn kjedelig at folk ikke gidder å lese? Nei, sannelig – ikke vet jeg! Men jeg skal fortsette og blogge, og denne bloggen skal forbli «julefri» sone. Ingen juletema osv.

Like fullt går tingene sine gang hos meg. Det var siste treffet på Lifetime kurset før jul. Da var det julematen som stod i fokus. Vi skulle få hjelp til å «komme oss gjennom» jula helskinnet. Det er et tiltak som faktisk kan være livsnødvendig for mange. Men jeg jeg følte nok at det akkurat for meg, i hvert fall for tiden, er heller malplassert. Mye tyder på at jeg rett og slett skal velge å kjøre helfart i jula. Eller full fart, full pinne, full fres, råkjøre… kall det hva du vil. Kjært barn har mange navn, vet du! 😛

Egentlig var det tenkt at jeg skulle spise to middager til jul. Dessverre for meg ble årets «höjdare» avlyst. Kalkunen. Det var surt. Og skikkelig kjipt. Nå kunne jeg selvsagt ha spist ribba som jo også er godt. Men jeg føler meg utrolig snytt for gleden. Da kan det liksom være akkurat det samme, føler jeg. Nei, jeg sitter ikke og syns synd på meg selv. Selv om det jo er kjipt og leit vet jeg med meg selv at dette er ikke for evig. Dessuten velger jeg å gjøre dette fordi jeg nå suser avgårde som skutt ut av en kanon. Jeg nærmer meg et delmål som forøvrig er tosifret. 😀 Og ja, jeg har et valg! Å ha et valg er bedre enn ikke å ha et valg… 😀

Dagen har ikke akkurat vært det beste man har. På grunn av diverse tull og forsinkelser fikk dagens treningsøkt «lide». Den ble avkortet og kort sagt, hverken fugl eller fisk. Det ble 15-20 minutter på tredemølla. I fullt «firsprang» forøvrig. Siden jeg var sent ute måtte jeg ta en «oppvarming A La Ekspress», hvilket innebar at jeg faktisk trente på høy puls – mellom 140 og 180. Mye jogging på skrotten der, ja. Og ja: Jeg  har faktisk begynt å få taket på det nå!

Treningen med «Aleksander» gikk ut grunnet diverse ting og tang. Det var nedtur… Derfor ble det heller 15 minutter på crosstrainer i protest. Pluss diverse øvelser på bosoball. Det ble en ny øvelse på meg liggende på gulvet Nemlig denne:

[Bilde mangler]

Prøvde meg på denne også, men måtte gi opp. Enn så lenge.

 

At tingene går fremover fikk jeg en høvelig «brutal» påminnelse om. Stolen jeg bruker til data’n fant det for godt at den ville bare være skikkelig slem og sendte meg deisende på rompa. Rett i gulvet bar det med seg. På rygg. Hodet få centimeter fra gulvbelegget. Merkelig nok slo jeg meg ikke, men ble liggende fortumlet og lure på hva skjedde nå, liksom? Av gammel (u)vane fant jeg ut at jeg nå måtte «planlegge» hvordan jeg skulle komme opp. Det skjedde bare ikke. Opp i sittende stilling med seg. Ut med høyre arm og heise seg opp den – og så, opp i stående stilling med seg! 😀 Det skulle jeg ikke kunnet ha ærend om å gjøre i januar… :/

Ja, jeg fikk meg en ordentlig påminnelse. Det rare er at jeg også på samme tid ble veldig glad. Dette er nemlig noe som «alle» andre tar for gitt og ikke tenker over. Men som overvektig… vel, da er ting en helt annen sak. Da kan du bare ikke ta sånne ting for gitt.

Kunne kanskje ha skrevet mer nå, men det gjør jeg ikke. Velger å avslutte her. Ha en fortsatt fin uke, folkens… 🙂

 

 

Det er bedre å ha et valg enn ikke å ha et valg…

//Santnok

 

Posted in: Uke 66 – No Comments

Ledestjernene i boks

9. desember 2011

Endelig var helga her, og jeg kan trygt si at jeg ikke setter meg ned og blånekter på det. Nå har jeg virkelig ingen grunn til det. Det har nemlig gått i ett hele uka med trening og trening og atter trening. Trening i lange baner, men det har det også vært verdt! Jippi! 😀 😀

Den etter hvert så mye omtalte og sagnomsnuste dressen min med tilhørende skjorte var ferdig for avhenting. Kunne konstatere med stor tilfredshet at her var det jammen meg gjort et kjempearbeid! 😀 Virkelig godt arbeid. 🙂

Kong Vinter var i sitt slag med spandable, rause hjørne og lot oss få puddersnø og -12 grader. Da var det godt å komme inn i varmen igjen. Hva kunne vel da være bedre enn å vie ledestjernen Mental Næring oppmerksomhet? Da passet det jo veldig godt å gjøre det sammen med bestekameraten min fra barnsben.

Mens vi sitter der, kommer kafèpersonalet gående til og fra med den ene retten mer fristende enn den andre. Da husket jeg på at jeg kanskje burde spise selv også, så jeg dro frem en RTD,  ristet den og helte den med største selvfølgelighet i glasset. «Dette er, om du lurer på det, frokosten / lunchen min for i dag.» Dermed var også ledestjernen God Næring i boks. Check! 🙂

På kroppsanalysen her om dagen bemerket h*n som gjorde den at jeg hadde lite vann i kroppen og at jeg nok kunne være flnkere å fylle på mer. Dermed fant jeg ut at jeg kunne gjøre akkurat det. Hentet meg mer vann og påfyll med kaffe til oss begge.  Da jeg kom gående tilbake igjen kommenterte «bestisen»: «Jeg trenger neppe å spørre deg om hvordan det går på treningen. Etter hva jeg kan se går det visst aldeles strålende!«, sa han. «Ja, du ser hvordan det går. Nå er det rett og slett så jeg er skikkelig hjulbeint og har den mest vanvittige treningsverken du kan tenke deg», svarte jeg og smilte lurt tilbake.

Da jeg fortalte om mine bravader på tredemølla som stadig øker jevnt og trutt ble pekefingeren løftet «formanende» i været. «Ta det med ro nå. Ikke bli for overivrig! Jeg vil ikke at du skal skade deg. Det har jeg gjort selv, og det unner jeg deg ikke!»

Tiden flyr som kjent veldig fort avgårde i godt selskap, og til slutt var det tid for andre ting for oss begge. Før vi skiltes fikk jeg en real klem og følgende kommentar: «Stå på videre, Santnok. Du er kjempe flink, og jeg beundrer deg virkelig!»

Apropos kommentarer: Jeg skulle få en fin og varmende kommentar fra høyst uventet hold.

Da jeg kom på treningen var det en del senere enn jeg vanligvis pleier. «Aleksander» min «personlige trener» hadde allerede vært innom ganske lenge før jeg kom. «Er det nå først du kommer? Lurte sannelig på hvor du var. Ikke det at du kunne jo ha vært innom tidligere. »

Da han fikk vite at jeg hadde skikkelig gangsperre og skikkelig treningsverk ble det «treningsforbud» for meg på tredemølla. Ta mosjonssykkelen fikk jeg beskjed om. Satt nesten med en følelse at han og bestisen fra skoletiden hadde snakket med hverandre. Den beskjeden minte nemlig mistenkelig om det han hadde sagt tidligere på dagen. 😛

Etterpå trente jeg med vekter. «Aleksander» kom med korrigeringer «siden jeg nå hadde bevegelsene på maskinene inne og dermed kunne gå videre og avansere», som han sa det. Han kom med fine og konstruktive kommentarer som jeg tok til meg med stor glede. Så kommer det: «Ja, og du er faktisk blitt inspirasjonskilde for meg personlig. Jeg kan ikke være dårligere enn deg. Bare så du vet…nå er det jeg som skal skjerpe meg og bli flinkere å trene.»

Oi! Den der hadde jeg ikke sett komme. 🙂 Det var en høyst uventet, utrolig fin og omtenksom kommentar som virkelig varmet innvendig. «Jeg, til inspirasjon? Inspirasjonskilde?» Nesten litt rart det der. Ser vel egentlig ikke på meg selv som spesiell i så måte. Men det er det mange rundt meg som har sagt – og jeg takker ydmykt for det.

Når jeg tenker over det, så hagler det formelig med utrolig mange positive kommentarer. Nesten så jeg nå begynner å bli skikkelig bortskjemt. Men det varmer virkelig og gir meg inspirasjon til «still going strong». Sånt lever man lenge på. 🙂  Og selvsagt er det jo uhyre positivt at jeg kan spre om meg med inspirasjon – det er jo bare en skikkelig vinn-vinn situasjon, det. 😀

Ledestjernen bevegelsesglede i boks… CHECK! 🙂

 

 

Skrotten tar seg en velfortjent pause uten noe snev av dårlig samvittighet

//Santnok

Posted in: Uke 65 – No Comments

Santnok i farta…PASS PÅÅ!!

7. desember 2011

Vel, var jeg sliten i går så er jammen meg ikke dagen det minste bedre i dag. Det har vært fullt kjør hele dagen i gjennom. 2 timer har gått siden dagens treningsøkt – og gjett om jeg er sliiiiiten i knea!! Jepp. Slitin i knea – det er meg det! 😛

Når vi snakker om «slitin i knea». Det var full rulle fra tidlig mårran. Dere gjettet helt riktig. Sykehuset, ja. «Utidige» kontroller. Jepp jepp. Vi spoler kjapt fremover til jeg står på parkeringsplassen og (som vanlig) ikke finner parkeringsplass. Ja, dere ser den? 🙂

Det hele resulterte i en frisk og rask springmarsj gjennom korridorene. Hadde jeg ikke akkurat rukket heisen så vidt, ville jeg ikke ha nølt med å spurte ned trappene. Tror dere det var noen som rakk avtalen sin, presis på slaget? Tror dere jammen meg ikke jeg ankom inn døra, presis på slaget? Jo’a. Det gjorde jeg. Presis på slaget. «Bråbremset» foran døra før jeg med påfallende rolig puls slentret nonchalant inn døra som ingenting hadde hendt. Med en mye mer rolig puls enn sist gang jeg var der. Det skulle ikke ha skjedd bare for kort tid siden. Ikke på vilkår!

Dagen skulle (nok en gang) innebære mye veiing. «Trine», ernæringsfysiologen,  var opp over ørene imponert over resultatet mitt og hun spurte meg følgende spørsmål:

 

  • Hva i himmelens navn er det du gjør for å oppnå de resultatene der. Du sulter deg vel ikke?
  • Får du nå nok næring i deg? Ja, for du trener jo så det ryker av deg.
  • Er du virkelig sikker på at dette går bra?
  • Har du nå kontroll når du skal begynne å spise igjen?
  • Går du nå til kontroll hos fastlegen og følger opp helsetilstanden din?
O du, tålmodighet er en dyd! Hadde egentlig lyst å svare at «det der gidder jeg ikke en gang hverken å kommentere eller svare på!» Med en engels tålmodighet, hadde jeg så nær sagt, svarte jeg bekreftende på alle spørsmålene. Ja, jeg bedyret også sågar at jeg var under nøye kontroll av fastlegen. H*n hadde ingenting å bemerke. Og som jeg også sa det: Jeg vurderte alt fortløpende og ville selvsagt oppsøke lege hvis jeg var dårlig. Og det var hun fornøyd med. 🙂 Vi ble enige om å sette opp ny time og at jeg bare skulle fortsette i det fine sporet.

Det ble ikke mye søvn på meg i natt. Hadde noe så inn i granskauen vanvittig treningsverk. Det satte sitt preg på neste avtale. Blodprøven vandret heden – og var bare å glemme. Fortsettelsen var desto bedre. Kunne nemlig proklamere at jeg hadde sprengt min «stilletiende» vekt og knust den med ytterlige 5 kg. Legen var fornøyd, h*n. «Det er utrolig mye som bare er borte vekk av deg nå. Du blir jo bare mindre og mindre!» Sesjonen endte opp med ny avtale om et halvt år. Hvor er jeg da, mon tro? Hvor er jeg da? 😀 Så var det å takke for seg. «Blodiglene» neste…

Med en parkeringstid på 3 timer som nærmet seg faretruende var det bare å få med seg labbene og kile i vei til blodprøveavdelingen. Her gikk det så fort at «blodigla» stakk i håndbaken med dødelig posisjon. Ingen varsel om at vi stikker. «Kan jeg få fingeren din, takk?» Poff! Det hele var over før jeg en gang rakk og tenke. Langt mindre si au. Så endte jeg opp med 3 bandasjer. Skulle tro jeg hadde vært i krigen! 😛

Avslutningen på min halvmaraton var kroppsanalyse. Skriver ikke resultatene i dette innlegget. Men kan fortelle så mye at jeg ble regelrett skrytt opp i skyene over innsatsen. Ja, faktisk så mye at jeg ble rent flau der jeg stod. Vi fikk også diskutert det store skjellsordet. B-ordet, dere vet. BMI. «BMI er faktisk en helt patent sak. Ja, hvis du er tynn som ei flis og er renset helt for muskelmasse, da. Selv har jeg [personlig trener] en bmi på over 30. Ikke for å skryte… Kan ikke bry meg mindre om BMI’en, så lenge jeg føler meg vel og har det bra: Ja, så driter jeg i hva andre måtte mene. 🙂 »

Å høre en personlig trener si noe så befriende herlig var utrolig deilig. Søt musikk i ørene mine. «Ja, og bare så det er sagt, Santnok: Det står skikkelig respekt av innsatsen din. Hva det nå enn er du har gjort, stå på videre og go for it! Husk samtidig å klappe deg selv for innsatsen din.»

 

 

Klapper meg selv på skulderen og sier:»Godt jobba!» og går så til sengs.

//Santnok

Posted in: Uke 65 – No Comments

Bake bake søte… helt gèle

6. desember 2011

Nå er det noen dager siden sist jeg har skrevet i bloggen. Joda, det har sine naturlige årsaker, det. Vi lar det bli med det. 🙂 Uansett: Nå er det dags igjen for å skrive nye innlegg så dere kan lese.

Fy flate fasaner hvor mørbanket jeg er i dag! Har tatt meg noe vanvittig ut på treningen, både på tredemølle og styrketreningen for overkroppen. «Aleksander», min «PT» spurte meg hvordan jeg følte meg etter sist trening. «Jeg overlevde, og var ikke spesielt sliten«, svarte jeg tilbake. Vet ikke om det var svaret han var ute etter. Men jeg fikk denne tilbake:»Vel, i dag skal det bli andre boller. Vi skal effektivisere treningen ytterligere noen hakk med å kjøre opp tempoet.«»

Kjøre opp tempoet du… Joda. Jammen sa jeg smør. Tempoet ble skrudd opp. Men ikke bare det! Bevegelsene på de forskjellige øvelsene ble terpet på. Nøye. Meget nøye!  Vi går grundig til verks og begynner med lette vekter og / eller ingen vekter. Så går vi på vekter som vi like greit finner det for godt å øke tyngden på et hakk eller «bare» to.

Vel, det ble noen «lyder» her og der. Står ikke å nekte for det. Men da han kjørte meg på vekt 1 kg – ja, dere leser rett, en kilo trodde jeg det skulle bli lett som fot i hose. Å neida. Glem det, du. Det ble det ikke! Vi legger like greit på manuell vekt og tar tak i armene på meg og holder igjen for at jeg skal få lære bevegelsene ordentlig. Armene formelig skriker og bæljer høylydt. «HJEEEELP! BRANN! DET BRENNER!!!!»»

Treningen gikk som vanlig som en drøm. Men ja, jeg fikk «pes». Men det gjør ikke noe. Han vet hva han gjør, og jeg er villig til å «lide for skjønnheten». Han er verdt sin egen vekt i gull. Det har ukens resultater vist. Og da er jeg fornøyd. 😀

Treningen er over for i dag, og jeg er skikkelig sliten. Tenkte egentlig at jeg skulle skrive mer i dag. Men jeg er altfor «kake» til det nå. Så da får det heller være. Dessuten, det er atter en dag i morgen også med mye å gjøre. Så jeg trekker meg rolig tilbake nå, mens leken er god.

 

 

Bake bake søte…dyppe den i fløte.

Hvem søren sa noe om kakebaking?? Jeg er helt gelè i kroppen…

//Santnok

 

 

Posted in: Uke 65 – No Comments