En reise mot et lettere liv

Det var en gang en bitteliten neve snø. Den bittelille neven med snø ble formet til en liten snøkule. Snøkulen vokste seg større og større og ble til slutt en snøball som vokste seg ennå større. Til slutt ble snøballen så stor og tung at den tok av og rullet utfor og nedover bakken. Fortere og fortere gikk det. Helt til den rullet så fort at den var helt ute av kontroll.

Nei, jeg skal ikke sitte her som en «Barne-TV onkel» og fortelle natt’a historier. Men slik er det faktisk livet mitt føles for tiden. Ting har tatt av, eller snøballen om du vil. Nå går det fort i svingene for tiden, det kan jeg love dere.

Status pr.tiden:

• Livvidde -14 cm
• Skjorte -20 cm
• Dressen må sys inn maksimalt

«Her skjer det ting fra gang til gang – det kan jeg se». Kommentaren kom fra en av deltagerne i Lifetime gruppa jeg går i. Nå var det neppe treningen vedkommende siktet til. Men det skjer mye på treningsfronten for tiden. Nå trener jeg overkroppen med manualer en gang i uken. Som alternativ og variasjon til treningsmaskiner bruker jeg også balanseball og bosu ball for «core» trening, balansetrening pluss mage og rygg. Øvelser som blant annet de nedenfor er blitt standard – og jeg skal si det merkes med at jeg (igjen) blir sliten så det rekker. Kroppen får kjørt seg, og det er jo bare bra. Jeg trenger det! 😀

Situps (rette bukmuskler)

Stålmannen (rygg og setemuskler)

Jeg trener litt på cross-traineren og har også byttet ut mosjonssykkelen til fordel for tredemølle. Sistnevnte har jeg begynt å komme mer overens med – men å si at vi er bestevenner er nok å overdrive. Nå klarer jeg ikke å holde meg mer. Sprekker snart hvis jeg ikke får det ut. Så nå skal jeg fortelle dere en liten «hemmelighet» til:

Tempoet på tredemølla blir skrudd opp mer og mer og jeg tyner meg selv for å yte mer. Tro det eller ei, men jeg, Santnok, har faktisk nå begynt å skru opp tempoet mange hakk og har faktisk begynt å jogge på tredemølla! Ja, dere leste helt riktig. Jeg jogger på tredemølla! 🙂 Kanskje ikke det helt store, men tempoet er skrudd opp til 8.0 – 9.0 og inn i mellom når jeg får «tulltak»  (og det hender rett som det er – oftere og oftere, faktisk) tar jeg små spurter på opp til 11.5. Riktignok bare 10-15 sekunder, men det er jo en begynnelse det også.

Har holdt på med dette en god stund nå. Mulig det kanskje er noe jeg innbiller meg – vekten går nedover, fettprosenten og fettmassen forsvinner, kondisen går opp og pulsen ned. Det må jo være godt for noe, vel? Kan ikke tro noe annet.

Den såkalte jula nærmer seg med stormskritt – det er ikke lang tid igjen. Nå gjelder det å henge i – og gi jernet; gjerne til krampa tar meg. Det fine i år er at jul og nyttår er litt «amputert» i forhold til vanlig. Da får jeg kanskje klemt inn noe trening mellom slagene. 🙂 Trening bare må jeg ha! Jeg trenger det. 🙂

Nå har jeg, så mye jeg enn hater å si det, blogget nok for  i dag. Dere får ha en god kveld – og sove godt når den tid kommer.

Pass opp i svingene! Her kommer…

//Santnok

Tiden går, men vi består. Kanskje litt frekt å stjele det slagordet til bloggen. Men jeg syns det passer godt akkurat nå. Gårsdagen ble ikke helt det jeg hadde planlagt. Prikken over i’en skulle være at jeg skulle lage meg varm VLCD blåbærsuppe med en dæsj kanel oppå toppen etter tips fra treningskompisen min. Det ble det altså ikke noe av fordi jeg glemte å kjøpe kanel. Den viktige, «magiske» ingrediensen.

Har nettopp vært på butikken og kjøpt dette magiske krydderet, og til kvelds skal det «Suppedragen» ha seg rykende varm suppe. Jepp jepp. Ingen «Suppedrage» uten suppe. 🙂 Ellers kan jeg nevne at vekten går stadig nedover. Hva den er pr tiden, vet jeg ikke. Har nemlig ikke investert i badevekt – og jeg tviler på at jeg blir å gjøre det heller. Kunne vært kjekt med en tanitavekt på badet, men enn så lenge bruker jeg den på treningssenteret. Skal jo ikke ta helt av her, heller. 🙂

Men tilbake til vekten, eller rettere sagt beltet: Nå er vi atter en gang igjen tilbake til det punktet at beltet er for stort og må justeres. Hadde to episoder i går med at jeg holdt på å miste buksa – og jammen meg èn i dag også. Dermed må jeg bare innse at jeg må dra noen ærender til by’n og få kuttet på beltet. Skulle gjøre det selv, hadde jeg tenkt. Den gang ei, sa’n… Mangler nemlig syl eller sånn fin hulltang. Gjør ingenting – for de er så behjelpelig på butikken hvor jeg kjøpte beltet. De gjør det gratis, til og med. 😀

Nå får det være nok blogging for meg. Skal nemlig hive meg til å sette i gang å rydde litt i kåken. «Husvask» heter det visst. Skjønt vask blir det nok heller lite av. Må nok pent nok rydde plass. Innen jeg er ferdig har jeg sikkert 200 kilo på «stampen» med søppel som skal ut. Nei, kanskje ikke sååå ille, men det er en del som skal ut, ja. Så vi «sneiks» folkens. Ha en fortryllende god dag.

Siste dagen av 63. uke – ja tiden går og jeg består! 🙂

/Santnok

Alle dere som syns det har vært stille rundt meg med hensyn til oppdateringer på vektfronten har helt rett. Joda, jeg har holdt kortene tett inntil brystet – det er sant nok. Ting har gått så utrolig mye opp og ned og hit og dit i det siste at jeg har rett og slett valgt å hive hele dritten på dynga for ikke å bli «ko-ko» oppi hue.

Nå har jeg faktisk fått en gledelig nyhet: Jeg, Santnok, har nådd mitt stilletiende mål! Nei, vi er ikke på et tosifret tall ennå. Men fortsetter det i samme ville farta som til nå er det jammen meg ikke lenge til før så skjer. Ikke i det hele tatt. 😀 Alle de gode kommentarene rundt mitt vesen fortsetter, og jeg fikk faktisk en kommentar i går fra en av de som trener på treningsstudioet periodisk. «Du må jo ha nådd målet nå, vel. Så bra som du ser ut nå.»

Har satt et nytt mål som jeg skal nå senest innen slutten av januar / begynnelsen av februar. Da skal nemlig vekten være tosifret. Ja, om jeg får det som jeg vil da. Men nå skal jeg ikke holde dere på pinebenken mer. Her er de knallharde fakta:

Sammenlagt oversikt fra 01.09

• Vekt – 21.1 kg
• Fettfri masse – 5.5 kg
• Fettmasse – 15.6 kg
• BMI -6.5
• Muskelprosent +2.06

Denne bloggen handler om «en reise mot et lettere liv». Denne reisen er ikke en hvilken som helst reise, men min reise mot et lettere liv, nærmere bestemt. Reisen med xtravaganza begynte for min del i januar, og jeg kan trygt si at det har skjedd masse med meg siden da. Nå har jeg lyst å dele mine opplevelser med dere, mine lesere av bloggen. 🙂

Før jeg forteller om alt det makaløse jeg har vært med på skal vi gå litt tilbake i tid. Vi begynner med hva jeg velger å sette som «begynnelsen». Vil dere være med, så heng på, folkens!

2008

Hvor skal vi begynne? La meg nå se… Jo, altså. Jeg har en lang historie, men vi går tilbake til det «Herrens År» 2008. Det er april 2008.  I tiden forut, hadde jeg gått på det vi trygt kan kalle en gedigen praktsmell. Jeg er totalt nedkjørt, og et «matvrak». Trøtt, utkjørt, daff, sur, ukonsentrert, grinete… ja, i det hele tatt har jeg det ikke noe godt.

Noe må  gjøres, det vet jeg. Men jeg er giddesløs. Inntil en dag får jeg se programmet Downsize Me med Damien Kristof  og hans «Iron Maiden», Lee-Anne Wann en fitnessekspert som omtrent skremmer vannet av meg. Jeg ser den ene episoden før og den andre etter. Til slutt former det seg møysommelig en plan i hodet på meg om at jeg må gjøre noe. Inspirert av programmet, legger jeg så om kostholdet, og alt går bra – for en stund. Helt til det plutselig sier stopp! Full stopp! Da er jeg tilbake i samme sporet som før! Månedene går, og jeg har gitt opp, mer eller mindre.

Damian Kristof

Januar 2009

Jeg er tidligere blitt henvist til ernæringsfysiolog. Som kjent i helsevesenet: Ting tar tid. Jeg glemmer hele greia, og tenker ikke mer på saken.

En dag i januar, er jeg innkalt til møte hos denne ernæringsfysiologen. Ærlig talt, har jeg ikke lyst å gå i det hele tatt. Etter å ha gått en lang og hard runde med meg selv, bestemmer jeg meg for å gi denne personen en sjanse og møter opp. Akkurat nå har jeg ankommet innenfor døra, og denne personen rekker frem hånden og hilser. «Hei, jeg heter [Trine]», og er ernæringsfysiolog her ved *sensurert*. Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Litt avventende og reservert, svarer jeg tilbake: «Jeg er [Santnok]. Vet ikke helt hva du kan hjelpe meg med, men hva kan du bistå med?» Denne tilnærmingen er visst temmelig uvanlig, og jeg blir møtt av et litt forbauset uttrykk. Det oppstår en lang pause før svaret kommer. Jeg blir møtt av en ganske standard presentasjon om avdelingen og hele resten av pakken. Etter hvert som denne ernæringsfysiologen prater, merker jeg at jeg blir mer og mer irritert innvendig. Dette tegner til å bli akkurat som ventet: Nyttesløst!

Samtalen ender opp som jeg frykter: Vi går i klinsj med hverandre, og piggene mine stritter til alle kanter. Det ser ut til at denne samtalen er ved veis ende. Tenker i mitt stille sinn: «Jepp. Det var den samtalen. Det var det jeg visste! Intet nytt der i gården!» Av en eller annen grunn roer det seg ned en tanke, og jeg sier: «OK! Nå som jeg er her, kan jeg høre deg ut.» Så setter jeg meg ned, klapper igjen smella – og lytter. Hele timen går med til at vi forteller hverandre «hvor skapet skal stå». Vi blir enige om at jeg skal få ny time – og dermed ny innkallelse.

Oktober 2009

Jeg har vært til samtale tidligere, og i dag er 3. samtalen. Siden sist har jeg gått ned totalt 6 kilo med å legge om kostholdet, og i mine øyne «gjøre ingenting». Et fint resultat, sier [Trine], ernæringsfysiologen.

Desember 2009

Jeg har en «blue» måned hvor det går mye i blues, for å si det sånn.

Lille-julaften: Jeg har boikottet alt og alle, og murer meg inne. Har ikke giddet og handle noe mat som helst. Nå er det for sent.

Julaften: Gidder ikke å stå opp før langt på dag. Butikkene har stengt for jula. Nå er det i hvert fall for sent. Utover kvelden blir jeg skikkelig sulten, og tenker for meg selv: «Nå er jeg så sulten at jeg må ha meg noe å spise. Og det fort!!» Kong Vinter har bestemt seg for å virkelig vise sin rå styrke. Han slenger like greit en bitende, umenneskelig kulde i trynet på oss. Jeg har kledd meg godt meg tykk gjenser og en tykk vinterjakke over der. Men det viser seg at det skal ikke hjelpe. Bedre blir det ikke av at eneste plassen som har åpen, kun har ekspedering i luken. Vedkommende som ekspederer er så utrolig treg at innen jeg har fått maten, fryser jeg gjennom marg og ben.

Vel inne av døra er jeg så sulten at jeg formelig hiver i meg maten omtrent uten å tygge den først. Magen protesterer vilt, og jeg får mageknip. Hele greia ender med at jeg selvsagt blir sprekksjuk av influensa. Ikke så rart etter behandlingen jeg fikk av Kong Vinter. Hele julen, romjulen, nyttårsaften og fridagene etter går. Spiser svært lite i løpet av perioden, og da jeg endelig kvikner til, står jeg opp og tar meg en dusj. Det føles straks bedre, og jeg er som et nytt menneske. Herlig! Men det skal ikke vare lenge.

Igjen, få timer senere, blir jeg sprekksjuk på nytt og havner til sengs. Denne gangen går det kun på take-away, pizza altså, for å overleve.

April 2010

Kulden har gitt seg, og jeg har blitt frisk i mellomtiden. Kong Vinter gjør livet litt surt i mars, og prøver seg på en siste krampetrekning før han gir opp og går i hi før hans tid atter er en gang er inne. Nå har jeg spist så mye pizza og annet at jeg er kommet til det punktet at jeg desperat og forgjeves prøver å skjerpe meg. Jeg er hekta på take-away og spiser pizza og annet så det ljomer. Dette må ta slutt! Det gjør det ikke. Jeg fortsetter på samme kjør. 🙁

August 2010

Jeg er tilbake på time hos ernæringsfysiologen. Den store katastrofen er et faktum. Det vet jeg. Vet det bare så altfor godt. Vel inne av døra blir jeg spurt om hvordan det har gått. «Gått og gått, Fru Blom. Ikke så bra, kan man trygt si. Jeg har hatt et tilbakefall«. Oppe på vekten viser den at jeg har lagt på meg 11 kilo. 11 kilo!

Ernæringsfysiologen himler med øynene. Det blir en lang, alvorlig samtale. Jeg får følgende ultimatum: «Dette ser ut til å være totalt bortkastet tid, både for deg og meg… Men du skal få èn sjanse til. Hvis du har gått opp så mye som 1 kilo neste gang vi sees, er det kroken på døra. For godt!»  I det jeg går ut døra, tenker jeg i mitt stille sinn: «Ja ja, det var den sjansen. Var jo det jeg visste. Shit happens!»

September 2010

I tiden etter at jeg har vært hos ernæringsfysiologen, gir jeg totalt blanke blaffen i alt og spiser. Selv om jeg prøver å spise sunt, vet jeg innerst inne at dette kommer ikke til å fungere. Mitt store vendepunkt kommer, og jeg våkner opp. Jeg setter i gang mitt eget opplegg, og tar rev i seilene og skjerper meg.

November 2010

Jeg er tilbake hos den store, stygge fryktede ernæringsfysiologen. Inne av døra får jeg nå fra hennes side en avventende mine. Innerst inne vet jeg med selv at jeg har intet å frykte. Så etter diverse ypping, trår jeg selvsikkert opp på vekta.

Den viser at ikke bare har jeg gått ned de 6 kiloene jeg har lagt på meg. Jeg har tatt av meg 11 kilo totalt. Ikke nok med det har jeg tatt av meg rundt 11 kilo til. En total på 22 kilo!!

[Trine], rnæringsfysiologen.  himler med øynene og utbryter: «Gode Gud! Hva har du gjort?!» Men det akter jeg ikke å svare på, så jeg svarer bare: «Det kan være det samme, det forteller jeg ikke!» «Vel, hva det nå enn er; så fortsett i samme goden stilen videre!»

Desember 2010

Jeg har gått en runde med meg selv, og funnet ut at jeg bør videreføre planen min. I løpet av november har jeg snoket på nettet angående xtravaganza. Men siden det er jul, vet jeg at det ikke har noe for seg å kontakte dem. Det er altfor sent.  Jeg lar idèen fare avgårde på ei fjøl på havet så lenge.

Fortsettelse i neste nummer… 😛

-Santnok

Siste dag av min 62. uke. Gilde & Co har satt inn nådestøtet med reklame for julemat i alle kanter og fasonger. Jeg går fremdeles på helfart, og «trives» med det. Trives er vel kanskje litt å overdrive. Men det er så herlig ukomplisert å slippe alt styret med mat.

På TV har Gilde & Co satt inn nådestøtet hvor vi reklamerer heftig for juleskinke, julemat og masse annet. I tillegg er det som vanlig pizza og McDonalds som regjerer. Når jeg går ute bombarderes jeg med tilbud a la: «Spis til du spyr». Nei, det er jo ikke akkurat det som tilbys. Men derimot pølsefest til 10 kroner stykket. Hamburgerfest for bare 29.90 osv… Man får masse tilbud om «spis så mye du vil – til en latterlig pris».

Det er jammen meg en merkelig verden vi lever i. Jacob, en av bloggerne på den svenske vektportalen til xtravaganza skriver det så treffende:

Det är ett märkligt samhälle vi lever i. Egentligen. Samtidigt som vi SMSar som tokiga för att hjälpa svältande barn i världen så kan man i Sverige äta så mycket man vill för en skitsumma.

Dessutom är vi en ansenlig mängd människor som kämpar med vår vikt – och därmed vårt välbefinnande. Varför läser man aldrig skyltar där det står: ”Ät så mycket du behöver”?

Det er rart å tenke på at jeg for ikke så veldig lang tid siden var en del av dette. Nå bryr det meg heller lite. Går på «jakt» og finner maten min på xtravaganza. Joda, tidene forandrer seg. Synet på ting har forandret seg kraftig i løpet av den tiden som har gått siden jeg startet på xtravaganza. Før var det kjempevesentlig, men nå kan jeg liksom ikke bry meg mindre.

Nå er mitt fokus sentrert på min reise mot et lettere liv, de fire ledestjernene Mental Trening, Mental Næring, God Energi Bevegelsesglede. Det er faktisk alt jeg trenger, og jeg er faktisk fornøyd med det.

Apropos trening: Som en klok person sa det: Jeg trener ikke for å bli yngre, jeg trener for å bli eldre. Kloke ord å ta med seg for de som kjemper med vekten, som spiser sunt og trener hardt.

Glem ikke deg selv og de du elsker. Denne investeringen er i meg selv og for at jeg skal få det bedre og kunne leve lenger. Det er jeg verdt!

-Santnok

[poll:16]