I det siste har hodet vært fullt av masse ting og tang. Som dere vet, har jeg hatt en (kunst)pause i (fly)dur som faktisk endte opp mer som tonearten moll. En trist sak. Jeg trengte virkelig den pausen for å klarne hodet.
Nå sitter jeg i ettertid og lurer på om det var hodet som valgte å spille meg et puss. I så fall, har det virkelig gjort en god jobb i så henseende. 🙁 Må tydeligvis ha gått i en kraftig motbakke, for jeg var nesten i ferd med å gi totalt opp. Knollen hadde fått det for seg at ting gikk utrolig tregt, og at ingenting skjedde. Jeg hadde oppnådd lite og ingenting. Jeg møtte veggen, og fikk følelsen av å være lammet av en utrolig motløshet: «Jeg er så nære målet, men allikevel så langt unna.»
Så nærme målet, men allikevel så utrolig langt unna... :/
Å gå ned i vekt er noe som krever stort fokus og ikke minst en stor dose hardt arbeid. Den jobben krever innsats døgnet rundt og faktisk din totale oppmerksomhet. Men jeg tror faktisk at jeg kan si, med hånden på hjertet, at når du står midt opp i det hele med «vann til langt oppover knærne» mister du litt fokus. En annen ting er jo at hodet og kroppen under en slik periode ikke er helt på bølgelengde med hverandre, så å si.
Det ser jeg nå helt klart at det stemmer. Mer om det i et annet innlegg. Jada, dere har mye godt i vente nå fremover. 😛 Nå har jeg vært så utrolig heldig at jeg innehar masse ressurser, både hos meg selv 🙂 og i form av helsekonsulenten min og resten av xtravaganzas folk på treningssenteret. I tillegg har jeg fått meg flere treningskompiser som støtter opp når man har det som verst. Dere vet hvem dere er, men jeg vil allikevel benytte sjansen til å takke dere. Ikke minst for all den gode treningen og ikke minst mentale næringen. Dere er helt fabelaktige, folkens… 🙂 Og resten av gjengen på treningssenteret.
Denne bloggen har fått tittelen «En reise mot et lettere liv» og handler om min spesielle reise mot et lettere liv. Jeg er nå halvveis, og faktisk også vel så det. Ved nærmere matematiske beregninger har jeg fullført ca. 85 % av Fase 1. Hopp i taket! 😀 Som dere sikkert vet, har jeg et såkalt «stilletiende mål» til i desember. Etter å ha brukt min analytiske hjerne, har jeg regnet ut at jeg faktisk er bare 6 kilo unna det målet. Ta ta! 🙂 Et «magisk» mål, så å si. Gleder meg noe så sinnssykt til det. Som en unge til julekvelden er nok ganske dekkende her, ja. 🙂 Det kommer til å bli en milepæl, og stort!
Da er det duket for neste fase. For jeg, Santnok, har bestemt meg for at jeg som neste mål skal forlate fedmens rekker med at jeg skal ha en BMI på < 30 . Da er jeg «bare» overvektig.
Nå skal sant sies at jeg egentlig driter langveis i BMI, siden jeg anser det for å være en upresis rettesnor som ikke tar høyde for muskelmasse. Derfor kan en atletisk og muskuløs person bli, unnskyld «fransken»: Bælfeit! At jeg skal under 30 i denne … BMI’en er bare fordi at jeg skal kunne rekke tunge til alle disse forståsegpåerne som klynger seg krampaktig fast i denne «læren» og kunne si: «Vært der, og gjort det. Nå har jeg tatt innersvingen, en gang for alle!» Kanskje ikke fullt så ille, men dog åååå så godt. 😛
Eneste dumme nå er at jeg er blitt en smule usikker på hvor jeg skal legge listen. Det skal jeg skrive mer om senere. Mens vi er inne på dette stygge ordet BMI: Det får meg faktisk til å tenke på en episode fra en viss kultserie, Star Trek: The Next Generation.
Captain Jean-Luc Picard: I’m about to commit a direct violation of our orders. Those of you who wish to object, you do so now. It will be noted in my log.
Data: Sir…
[beat]
Data: I believe I speak for everyone here, Sir, when I say: To hell with our orders.
Så jeg sier bare: «Til dit pepper’n gror med BMI’en!» Nå får det være nok preik om bmi og andre uting for i kveld. Ønsker dere en videre god kveld og så god natt når dere eventuelt skal sove.
Slitin i knea
-Santnok
