En reise mot et lettere liv

Hodet er en merkelig ting – eller innretning om du foretrekker det heller. At hodet mitt har jobbet overtid i det siste, er jo ingen hemmelighet. Heldigvis har det begynt å roe seg fra fast-motion til slow-motion. Ja, i hvert fall billedlig talt. 🙂

Her om dagen drømte jeg at jeg lå og sov. Jeg våknet opp (i drømmen) av at jeg hadde vondt i magen. Da jeg tok meg til magen var den paddeflat og jeg kunne kjenne den. En følelse av «velbehag» over av magen var flat bredte seg. Plutselig ser jeg til min store skrekk at hele regionen fra brystkassa og ned til hofta er borte! Et stort gapende hull. Kjenner godt at magen er der, men jeg ser den ikke. Får panikk (i drømmen) og styrer og kaver verre. Så kjenner jeg at magen blåser seg opp som en svær ballong helt til den «sprenges». Hører et gedigent smell så det ljomer mellom veggene i soverommet. Hyler og skriker som ei ku i havsnød…

Plutselig våkner jeg opp og skjønner ikke helt hva som har skjedd. Magen er på plass som den skal være. I «rett» størrelse og fullt synlig. Bare det at jeg har en utrolig mageknip. I tillegg er ryggen og resten av kroppen skikkelig stiv og støl… For en tullete drøm… 🙁

Skal ikke spekulere noe videre over drømmens betydning. Men mageknipen tror jeg har kommet av at jeg har spent alle muskler i søvne og ligget der i helspenn som en springfjær. Da er det ikke det minste rart at man får vondt i magen og andre plasser. Den dagen begynte ikke særlig bra. Til all hell ble alt så mye bedre og «mot normalt» da jeg kom meg opp, fikk tatt meg en dusj og hivd i meg mine vanlige Omega-3 tabletter, xtraoil, multivitaminer. Tett etterfulgt av vann og kaffe… joda, dagen ble bra… til slutt.

Vi skriver begynnelsen på ny uke – nummer 60 i rekken. Ny uke, nye muligheter. Jeg har veid meg på forrige treff, men enn så lenge skal jeg holde dere på pinebenken med og ikke offentliggjøre resultatet. 😛

Innkommende uke blir ganske hektisk for meg. Da skal Herr Santnok både på sykehuset for kontroll. Ikke mindre enn to stykker på hver sin avdeling. Med utrolig kort mellomrom mellom hverandre. Joda, da skal skrotten få «springe» og lange ut. Burde ikke bli noe problem nå som jeg har gått ned så det rekker. 😛 Neida, jeg er ikke ferdig, eller i mål ennå. Men jeg nærmer meg.

Skal benytte sjansen til å spørre og grave litt mens jeg er der om henvisning til operasjon for fjerning av overflødig hud på magen. Egentlig skulle jeg ha vært innom en konsultasjon og det ganske snart. Vil ikke ende opp med at jeg gjør noe jeg ikke burde – og kanskje går for mye ned, eller for lite. Tar ingen sjanser på at noe skal gå galt nå som jeg har stått så mye på. Trenger en pekepinn om hvordan «ståa» egentlig er. Masse spørsmål om hvor mye jeg kan forvente forsvinner i vekt når de «skreller» bort alt unødvendig. Vet ikke hvor mye det kan dreie seg om. På nett har jeg lest meg til at du gjennomsnittlig mister 3-10 kilo bare i løs hud. Ikke at man kan ta det for god fisk, sånn nødvendigvis.

Ellers har jeg tannlegetime(r) jeg skal til. Hardt tiltrengte sådanne. Det er en stund siden sist jeg besøkte tannlegen. Av den enkle grunn at tannlegen og jeg ikke er bestevenner, om dere skjønner hva jeg mener. Hater som pesten å gå til tannlegen – og ikke bare hater, men er skrekkslagen. Tannlegeskrekk er ordet her. Intet mer, intet mindre! 🙁 Håper bare at de ikke må dope meg ned med en real hestedose bedøvelse så jeg kan trene. Kan jo ikke være uten treningen min, heller. Da stopper Herr Santnok opp. Full stopp! Ikke bra. Slett ikke bra.

Jeg har fått forespørsler om å legge ut diverse klesbilder av ymse slag. Blant annet belter, og andre ting / tang… I tillegg er det kommet spørsmål om jeg kan tenke meg å legge ut før / etter bilder av meg selv. Vel, jeg lover ingenting – men dere skal ikke se bort fra at det kan dukke opp. De kommer til å bli «anonymiserte», bare så dere vet det. Gammelt jungelordtak: «Ingen ser Santnok’s ansikt og overlever»… eller var det Fantomets ansikt. Nåvel. Samme kan vel det være. He he. 😀

Nå får det være nok blogging på meg. I hvert fall for i dag. Vi sneiks. Før jeg går, benytter jeg anledningen til å sende dere en liten hilsen alle dere som sliter på helfart og/eller halvfart. Dere er noen sanne helter. Stå på, alle sammen. Dette klarer dere.

Hakker jeg mer tenner nå, kommer tannlegen til å gni seg grådig i hendene

-Santnok

I det siste har hodet vært fullt av masse ting og tang. Som dere vet, har jeg hatt en (kunst)pause i (fly)dur som faktisk endte opp mer som tonearten moll. En trist sak. Jeg trengte virkelig den pausen for å klarne hodet.

Nå sitter jeg i ettertid og lurer på om det var hodet som valgte å spille meg et puss. I så fall, har det virkelig gjort en god jobb i så henseende. 🙁 Må tydeligvis ha gått i en kraftig motbakke, for jeg var nesten i ferd med å gi totalt opp. Knollen hadde fått det for seg at ting gikk utrolig tregt, og at ingenting skjedde.  Jeg hadde oppnådd lite og ingenting. Jeg møtte veggen, og fikk følelsen av å være lammet av en utrolig motløshet: «Jeg er så nære målet, men allikevel så langt unna.»

Så nærme målet, men allikevel så utrolig langt unna... :/

Å gå ned i vekt er noe som krever stort fokus og ikke minst en stor dose hardt arbeid. Den jobben krever innsats døgnet rundt og faktisk din totale oppmerksomhet. Men jeg tror faktisk at jeg kan si, med hånden på hjertet, at når du står midt opp i det hele med «vann til langt oppover knærne» mister du litt fokus. En annen ting er jo at hodet og kroppen under en slik periode ikke er helt på bølgelengde med hverandre, så å si.

Det ser jeg nå helt klart at det stemmer. Mer om det i et annet innlegg. Jada, dere har mye godt i vente nå fremover. 😛 Nå har jeg vært så utrolig heldig at jeg innehar masse ressurser, både hos meg selv 🙂 og i form av helsekonsulenten min og resten av xtravaganzas folk på treningssenteret. I tillegg har jeg fått meg flere treningskompiser som støtter opp når man har det som verst. Dere vet hvem dere er, men jeg vil allikevel benytte sjansen til å takke dere. Ikke minst for all den gode treningen og ikke minst mentale næringen. Dere er helt fabelaktige, folkens… 🙂 Og resten av gjengen på treningssenteret.

Denne bloggen har fått tittelen «En reise mot et lettere liv»  og handler om min spesielle reise mot et lettere liv.  Jeg er nå halvveis, og faktisk også vel så det. Ved nærmere matematiske beregninger har jeg fullført ca. 85 % av Fase 1. Hopp i taket! 😀 Som dere sikkert vet, har jeg et såkalt «stilletiende mål» til i desember. Etter å ha brukt min analytiske hjerne, har jeg regnet ut at jeg faktisk er bare 6 kilo unna det målet. Ta ta! 🙂 Et «magisk» mål, så å si. Gleder meg noe så sinnssykt til det. Som en unge til julekvelden er nok ganske dekkende her, ja. 🙂 Det kommer til å bli en milepæl, og stort!

Da er det duket for neste fase. For jeg, Santnok, har bestemt meg for at jeg som neste mål skal forlate fedmens rekker med at jeg skal ha en BMI på < 30 . Da er jeg «bare» overvektig.

Nå skal sant sies at jeg egentlig driter langveis i BMI, siden jeg anser det for å være en upresis rettesnor  som ikke tar høyde for muskelmasse. Derfor kan en atletisk og muskuløs person bli, unnskyld «fransken»: Bælfeit! At jeg skal under 30 i denne … BMI’en er bare fordi at jeg skal kunne rekke tunge til alle disse forståsegpåerne som klynger seg krampaktig fast i denne «læren» og kunne si: «Vært der, og gjort det. Nå har jeg tatt innersvingen, en gang for alle!»  Kanskje ikke fullt så ille, men dog åååå så godt. 😛

Eneste dumme nå er at jeg er blitt en smule usikker på hvor jeg skal legge listen. Det skal jeg skrive mer om senere. Mens vi er inne på dette stygge ordet BMI: Det får meg faktisk til å tenke på en episode fra en viss kultserie, Star Trek: The Next Generation.

Captain Jean-Luc Picard: I’m about to commit a direct violation of our orders. Those of you who wish to object, you do so now. It will be noted in my log.

Data: Sir…
[beat]
Data: I believe I speak for everyone here, Sir, when I say: To hell with our orders.

Så jeg sier bare: «Til dit pepper’n gror med BMI’en!» Nå får det være nok preik om bmi og andre uting for i kveld. Ønsker dere en videre god kveld og så god natt når dere eventuelt skal sove.

Slitin i knea

-Santnok

Denne uken slenger vi elegant ned i søppelbøtta, og sparker den rett inn i skapet. Tror jeg henter frem et hengelås også, for sikkerhets skyld. Skallen er full av ting som jeg må ta inn over meg, og derfor har jeg nå valgt å ta en liten bloggepause.

Jeg kommer tilbake igjen, men føler at jeg må ha en liten pause. Så ha tålmodighet, folkens. Jeg er tilbake før dere aner det. Frisk og rask! 🙂

Ikke visste jeg at det var hodet som boblet over…

-Santnok

Som jeg skrev i gårsdagens innlegg, har jeg vært ganske frustrert over dette med vekt / fettmasse / muskelmasse. Etter å ha snakket med helsekonsulenten min og en av mine eminente treningskompiser har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å la det fare ut vinduet, så å si. Vel, ikke dette med vekten, men de to andre.

Det går fremdeles i helfart for alle penga, hvor hverdagen min består av VLCD/RTD – trening – RTD – hjem igjen – styre og «loke» litt – VLCD – osv. På ingen måte en komplett liste, men likevel. Jeg har oppdaget at hverdagene er det som generelt fungerer best. Helgen derimot, er et helt annet kapittel. Da går man ut, på kino, treffer venner osv. Rutinene har en tendens til å gjemme seg bak en sky, om dere skjønner. Da kan det fort skjære seg, om man ikke passer på. Ute på kafè kan det være fristende å spise.

Nei, det er ikke bra hvis man tenker helfart. Har vel egentlig vært inne på det tidligere. Men skal man lykkes på helfart, har man en god del fine verktøy til disposisjon.

God energi – suppene. Supper og shaker er kanskje riktig nok ikke det største gourmet-måltidet man kan tenke seg. Uansett er det et faktum at det smaker helt greit, og man blir mett. Når jeg tenker tilbake på første gangen jeg skulle vispe sammen en shake, trodde jeg aldri at jeg kom til å klare meg på det lille der. Omega-3, xtraoil, multivitaminer og loppefrø er heller ikke noen gourmet killers, men de er viktige kosttilskudd og deler i verktøykassa.

Bevegelsesglede – lavinensiv trening. Hvis du er av det late slaget, kan det faktisk være litt av en befrielse å kjøre lett trening. Med all respekt for treningskompisen min, som sier at jeg ikke er lat: Bare VLCD eller RTD i magen gjør at du ikke orker å kjøre hardt. Men pussig nok, ganske hardt og heftig er det jeg kjører når jeg tenker meg om. Det hender jo, rett som det er, at jeg tar meg helt ut og gir jernet. Nå er jeg også inne i en fase hvor jeg må revurdere måten jeg trener på. Kroppen har «kjørt seg inn» og tilpasset seg treningen min.

Væskebalanse – vann. Der må jeg bare bli flinkere. Får til tider ikke nok vann i meg. Når man er ute på farten, kan det være lett og glemme å drikke vann. Eller som i mange tilfeller: Man tør ikke drikke masse væske fordi man ikke har toalett tilgjengelig. Men jeg må vel innse det: Lite vann, lite vekttap. Ingen vann, ennå mindre vekttap. Vann er en nødvendighet for å forbrenne fett. Enkelt og greit! 🙂

Mental trening/næring – motivasjons cd, basert på NLP. Utrolig bra, uten tvil. Så lenge man bare husker på det. Fin måte å skifte gir på. Hva er vel bedre enn å trene sammen med treningskompis(er), gå på kino, lese en god bok eller to eller å treffe vennene sine?

Siden det nå er helg, kan man pøse på med mye metal trening / næring og plusse på med godt med bevegelsesglede. Om man vil, da. 🙂

-Santnok

Det er bare så urettferdig!! Nå er det nesten så jeg begynner å lure på om jeg skal ta navnet Herr Uflaks. Ble sannelig meg ikke mye søvn på meg i natt. Hadde kalkulert med at nå skulle jeg legge meg tidlig å få sove ut. Men neida; det var bare å glemme! Selv om det egentlig ikke var nok, tok jeg meg en ekstra time på øyet. Da jeg våknet visste jeg knapt nok hvor jeg var, hva jeg het og hva gjorde der jeg var. Trøtt i trynet, ja. Og så til de grader!

Tannlegetimen ble  en blanding av fryd og skrekk. Fryd fordi de endelig hadde fått inn i hodet hvordan de skulle gjøre det for å få tatt røntgenbilder av gapet mitt på en enkel og grei  måte. Skrekken kom etterpå da jeg kom inn til tannlegen. Han var dansk. Ikke det at jeg er redd dansker. Heldigvis forsto jeg nå det meste han sa. Men blir vi for ivrig med «kartofflen», så henger jeg ikke helt med. Nå vel… Uansett; undersøkelsen gikk helt greit.

Det ble èn god nyhet – og en kjempedårlig nyhet. Den gode var: «Det du tror er et hull, er ikke et hull. Bare en fylling som må slipes«…. Fylling ja? Som føles som et stort gapende hull i tanna? Ja, de vet sikkert hva de prater om. Håper vi. «Ja, for vi har jo røntgenbilder, da.» De vet sikkert hva de prater om. Garantert! 🙂

Men hva som ikke var fullt så greit, var den om: «Du har 4 hull i tennene…» Ikke noe nytt, det, sier jeg… 🙂 «Tennene er ganske brune, røyker du??» *Nope, ikkeno røyking her, nei* «Hmmm. Hva kan det være da? Bruker du munnskyllevann?» *Nikke ivrig* «Listerine?» *Riste på huet* «Vet du hva skyllevannet heter?» *Snøvle frem ‘er ikke sikker, men Corsylan?’* «Mener du Corsodyl?» *Nikke energisk på hodet og snøvle frem ‘ja’* Spole fremover i samtalen: «Du vet vel at du skal bruke det maks èn uke?» Det visste jeg tydeligvis ikke.

Vi spoler ennå litt frem: «Vel, her er er kostnadsoverslaget: 4 hull 6 000 kroner, takk. Pluss dagens undersøkelse og røntgenbilder:  1 000 kroner til…» 7 000 kroner?! Syv tusen kroner?! Men i alle dager, tror dere jeg driter penger?! Først får man en regning for bilen på 20 store laken. Så kommer tannebissene med 7 store laken til?? Nei, gått’a banen her!! Pfffft! Hvor skal jeg liksom hente nærmere 30 store laken fra, sånn uten videre?? Ja, det er det jeg sier: Herr Uflaks!! 🙁 Tror jammen meg jeg går og graver meg ned i tide… det er ingen skam å snu!

Etter tannlegen var jeg og hentet meg min lekre, fine fjonge vinterjakke som jeg digger helt rått… Den skal jeg legge ut bilde av. Bare for å skryte!

En god, og varm jakke innkjøpt for vinteren. Nei, man skal ikke fryse i denne. 😀

Dagens treningsøkt ble både positiv og negativ… Positiv i den forstand at jeg har labbet (mye) på tredemøllen… kjørt gjennom styrketreningen. Negativt: Ingen av treningskompisene var på trening i dag. Ja, så ille var det at jeg var faktisk helt alene som trente i dag. Kjedelig. Kjempekjedelig!! Men så fikk jeg nå trene i fred da, uten treningskompisen(es) mas… Tjihi 😛 Nei, seriøst. Ikke så morsomt, men atter en dag i morgen med trening.

Før jeg gikk, spurte faktisk resepsjonisten om jeg kom på trening i morgen. «Ja, jeg tror da det. Skulle jeg ikke? » «Ja, jeg har observert at du er her hver dag og ‘sliter’… 🙂» Nå har jeg gullende ren og hvit samvittighet. Og jeg skjemmes ikke det minste over å si at jeg skal sette meg ned å slappe av, i fred og ro.

Slå av lyden på mobil og hjemmetelefon… mekke seg rykende varm te og skalke alle luker

-Santnok