Begynnelsen på en hektisk uke er her. Var innom sykehuset for en sjekk. Dagen begynte så som så med diverse idiotisk parkering av dimensjoner. Du kommer og finner en eneste ledig plass. Eneste kjipe her er at folk har griseparkert på en høyst egostisk måte og slengt bilen fra seg. Dermed er det plass, men takket være en praktparkering av dimensjoner er det akkurat for liten plass til at du kan komme deg mellom bilene. Kommer du deg inn, så kommer du deg ikke ut av bilen. Eller får kjørt ut igjen, uten å risikere liv og lemmer.
En hjelpsom sjel kom og dirigerte meg inn, men jeg måtte bare gi opp parkeringen siden jeg ikke kom ut. Litt molefonken ser jeg at vedkommende har funnet en annen plass. Den er det noen som ser sitt snitt til å kunne ta. Men de blir stoppet av denne personen som stiller seg rett foran bilen og distraherer dem. Akkurat så lenge at jeg kan smette inn. Dagen var reddet! 🙂 Var heller ikke måte på hvordan lykken skulle stå den kjekke bi den dagen.
Hadde ikke rukket å få rekvisisjon til blodprøver fra fastlegen. Ringte dem og skulle bestille i posten, for så å belage meg på at det ikke ble noe blodprøver den dagen. Men den gang ei. Det viste seg at de skulle ringe rekvisisjonen inn til sykehuset. En kort stund så det ut til at det ikke skulle gå likevel. Men lykken sto meg bi igjen… 🙂 Blodprøver tatt. Nå venter jeg bare på resultatet.
En morsom episode utspant seg på sykehuset. Der er jeg blitt «spesiell» og «kjære». Muligens fordi jeg har gått så mye ned i vekt på så kort tid. Mange som har gått ned i vekt fikk jeg vite. Men ikke så mye. Neste på lista var frisøren for å fikse meg opp til den store klassegjenforeningen. Tror dere jammen meg ikke man ble gjenstand for flere kommentarer og spørsmål om hva jeg hadde gjort. Prøvde meg på å ro til fiskeskjær, men det var ikke helt vellykket, føler jeg. Så det var godt å komme «hjem» å trene i ro og fred sammen med «familien» og treningskompisen.
I morgen er atter en dag. Da skal jeg på treff og skal på vekta for å få «dommen» over mine utskeielser her i livet. Håper ikke «frøken» Tanita er nådeløs med meg. Men det skal vi komme tilbake til i morgen…
Ser dere i morgen, folkens…
-Santnok
