Denne dagen har jeg som vanlig tilbringt i «mitt andre hjem», treningssenteret. Blir alltid godt mottatt når man kommer innom. Både av personalet (helsekonsulenten(e)) og ikke minst resten av «familien» – resten av gjengen som går på kurs og trener. Tar ofte meg selv i å tenke «alt har sin begynnelse, og må derfor ha en ende. Når kommer dette til å ha sin slutt?»
Kanskje en småteit tankegang, men men… Tro det eller ei. Men nå er det blitt sånn at jeg faktisk formelig går og gleder meg til hver gang jeg skal på trening. Føler faktisk at jeg er i gode hender med «familien» min som tar godt vare på meg. De gode kommentarene fortsetter å komme på rekke og rad. Så sent som i dag var det en som sa at jeg var rene maskinen som aldri stoppet opp. «Det er jo helt rått hvordan du står på. Se på den motstanden du sykler i vei med. Mange som både er mindre og i bedre form som ikke takler det.»
Og så jeg da, som hadde «planlagt» å komme inn og bli en del en [usynlig] del av inventaret som ikke skulle legges merke til. Slik gikk det altså ikke. Så feil kan man ta! 😛 Misforstå meg nå bare rett: Det varmer utrolig innvendig å få konstruktive kommentarer.
På treffene blir vi anbefalt å få oss «treningskompiser» å trene sammen med. Har allerede faktisk fått meg èn til nå som jeg så spøkefullt har sagt «du får bare være forberedt på at du får holde ut med meg til juletider…Ikke i år, men til neste år!» Det morsomme her er at jeg har faktisk fått en til jeg trener sammen med periodisk. Men det jammen ikke alt. Ser sannelig ikke verre ut enn at jeg kanskje får èn til, om jeg vil. Skal si det er i ferd med å bli «ren fryd i gammen» her… Fryd og velstand. Ikke meg i mot. Å ha treningskompiser kan jo være veldig positivt. Man blir peppet opp, og pepper opp tilbake. Sannelig ikke verst. 🙂
Kunne egentlig ha skrevet mer i kveld, men det skal jeg ikke. Må jo gjemme noe til senere så dere har mer å lese om…
«It’s a beautyful life»
-Santnok
