Tiden for klassegjenforeningen nærmer seg med stormskritt. Ikke lenge til dagen er her, så jeg brukte gårsdagen til litt «shopping». Da hentet jeg min nye habitt, dressen. Den var blitt justert og fikset på og satt som et skudd. Samtidig kjøpte jeg to skjorter i til meg å være friske farger. En fiolettfarget og en grå. Kunne også tenkt meg andre farger. Men nå skal jeg ha is i magen og være veldig avventende før jeg kjøper noe som helst nytt.
Det har vært mye shopping i det siste. Nesten litt vel mye etter min smak. Egentlig skulle jeg ha kjøpt meg slips også. Klarte selvsagt å glemme det – distrè som man er. 😛 Uansett, ikke så farlig. Må jo ha sko også som ikke er på lager riktig ennå. Så da kan jeg like greit kjøpe slips neste gang, mens jeg allerede er der. Pengeboka får virkelig gjennomgå og blir bare tynnere og tynnere. Får bare håpe den ikke går tom.
Apropos tynnere. Der har jeg diverse «issues». Som dere vet, har jeg de to siste ukene hatt det vært en del skjær i sjøen. Ting har buttet i mot, og det har gått hardt for seg på alle kanter og bauger. For tiden føler jeg at tiden på helfart går utrolig sakte. Motivasjonen er ikke på topp for tiden, og jeg føler faktisk at vekten står bom stille. Jeg er utrolig lei av helfart. For å si det rett ut er jeg så lei at jeg har lyst å hive hele driten ut vinduet og være totalt ferdig med hele greia. Men det går jo ikke…
Har mine mistanker om at hjernen har gått på en smell og ikke henger med i svingene. Målebåndet sier at jeg krymper. Beltet bare blir større og større. Det fikk jeg bekreftet her om dagen. Da måtte jeg nemlig sette inn ekstra hull. Og da jeg stod inne på klesbutikken for å få justert beltet var det faktisk så jeg måtte ta godt tak i buksa så den ikke skulle gjøre meg ehm… skal vi si … pinlig berørt. Det skal vi jo i-ikke ha noe av.
For noen dager siden får jeg følgende kommentar av en av mine «onkelunger»: «Du, onkel «Santnok»… Fortsetter du slik som nå, så er det jammen ikke lenge før du er bare ‘kledelig’ overvektig. Ikke lenge før det er ingen ting igjen av deg, jo!» Ved en annen anledning var samme personer involvert. Da skulle jeg agere fotograf. Etter vel overstått «jobb» fant jeg ut at jeg skulle sette meg på kanten av ei huske, for vi stod nemlig i en sandkasse.
Sånn i ettertid kan jeg spørre meg selv om jeg var helt fraværende da vi diskuterte fysikkens lover eller bare har glemt dem fullstendig. I det jeg setter meg ned på kanten av denne huska, feilberegner jeg fullstendig. Huska forsvinner bak meg og jeg ramler i bakken. Jeg går i bakken og blir liggende på rygg. Onkelungen blir helt forskrekket og spør om det gikk bra. «Kommer du deg opp nå?» Da ramler det bare ut munnen på meg: «Klart jeg kommer meg opp – jeg er da ikke invalid!» Kanskje ikke det aller beste man kan si. Men jeg kom meg da opp og børstet sanda av meg.
Okei da… kanskje går jeg ned, og kanskje skjer det ting og tang. Men jeg føler at ting går utrolig tregt og sakte. Burde kanskje ikke henge meg for mye opp i det. Men man brenner mindre og mindre kalorier hver trening i forhold til alt slitet og tiden man nedlegger. Det går saktere og saktere, og mindre og mindre pr. uke i kilo. Ja, jeg er frustrert. Nei… jeg må vel holde ut som best jeg kan… Mulig at det henger sammen med at jeg har «jukset» litt og «improvisert» litt her og der. Lite vann og at jeg har spist fordi jeg måtte ha noe å gå på. Får vel heller ta rev i seila som dem sier det opp i det kalde nord. Her må noe gjøres. Vi står han av. Har klart det før – og skal klare det igjen.
Nei, nå tror jeg jammen meg at jeg skal riste meg en shake. Det er på høy tid. Dessuten: Her skal vi drekke vann til krampa tar oss!
Laterz taterz, alligator
-Sannok
