Ingen sus over treningen i dag. Tror jeg må ha tatt meg helt ut i går, for all futt var borte vekk. Fikk den ikke opp. Ja, vi snakker om pulsen. Satt som i ørska på sykkelen og liksom-trødde. Alt gikk i slow-motion… ja, eller sirup om du vil.
Mens jeg satt der helt borte vekk i min egen lille verden, vanket det en vennlig kommentar fra en av de som går der. «Du sitter på sykkelen og trør. Ustoppelig er du!» etterfulgt av et vennlig klapp på skulderen. Noen sier at treningssenteret er faktisk blitt som mitt annet hjem. Sikkert fordi jeg er såpass mye der som jeg er. Å få fine kommentarer er noe jeg aldri helt har taklet, om jeg skal være ærlig. Det er faktisk av en god del ting og tang jeg har måttet arbeide med. Er ikke helt der ennå, men det går bedre nå. Overbeviser stadig med selv om at disse kommentarene er fortjent – og at de også er velment.
Miljøet på treningssenteret jeg går på er faktisk utrolig fint. Nesten som om man kommer hjem til familien. Alle oppmuntrer hverandre, og man blir faktisk godt tatt vare på. Inn i mellom kommer det kommentarer som jeg ikke skal gjengi her. Noe må jeg få lov å ha for meg selv… 😛
Men tilbake til treningen. Dagen var i utgangspunktet elendig og jeg hadde strengt tatt ingenting å gi. Når jeg tenker meg om skulle jeg egentlig ha lagt av og gått fra treningen. Den gang ei! En av mine egenskaper på både godt og vondt er at jeg pågående og utrolig sta. Så det endte opp med dobbel kardioøkt. Første timen unnagjort. Værsågod – en time til, takk! Mens jeg står der og tråkker vurderer jeg meget sterkt å gi meg for dagen og dra hjem. Det blir det, skal det vise seg, ikke noe av. Min sagnomsnuste sidekamerat ankommer treningen og vi trener nok en gang sammen, side om side.
Blir peppet opp etter alle kunstens regler og fullfører hele økten kardio. Selv om økten var rolig hadde jeg holdt ut helt til slutten. Ikke dårlig, gitt! Etterpå konkluderer jeg: «Nå har jeg god grunn til å være stolt. Jeg kom, jeg så og jeg vant. Nå har jeg god grunn til å ha god samvittighet. Det skal ingen ta fra meg!» Å ha en treningskamerat med siden av seg hjelper så utrolig på både moralen og kampviljen. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke alle samme som støtter meg på treningssenteret. Dere er fantastiske, alle sammen! Tusen takk! 🙂
