Dagen er ikke det samme uten…. Uten hva da?? Trening, vel! Så hvordan har min dag vært da? Skal ikke si at den har vært forferdelig. Bare det at den endte ikke opp med nesten noe som helst jeg hadde planlagt. Sovna langt ut på natt etter å ha ligget lenge og vel i senga. Endelig sovnet, så våknet jeg opp med en forferdelig blærespreng av dimensjoner. Melding til Santnok: Meld deg der naturen krever sitt snarest. Melding til Santnok: Meld deg der naturen krever sitt snarest. Dette var en melding til Santnok.
Med en smerte uten sidestykke kreket jeg meg i krøket stilling til toalettet. Der ble jeg stående lenge og vel og ingenting kom ut. Nix! Nada! Zip! «Men hva i alle dager er dette for noe, da?» tenkte jeg ganske irritert. Plutselig, som lyn fra klar himmel slår blæra til og det er som om himmelens sluser åpner seg alle sammen på en gang og Niagara fossen blir ingenting å regne for i forhold. Spruten står i doskåla – og det noe så vanvittig forferdelig. Der står jeg, mens naturen går sin gang. Skulle tro jeg aldri skulle bli ferdig. Blæra må ha vært stygg full, for jeg står der lenge og vel. Vel ferdig er det som all smerte er skylt ned i doskåla og en usigelig salighet senker seg. Gjør meg ferdig med ærendet mitt og går og legger meg.
Kort tid etterpå blir jeg vekket av at vekkerklokka på mobilen ringer. Tid for å stå opp. Prøver å komme meg opp. Ingen sjans i havet! Ikke en sjans. Øynene siger igjen uten at jeg vil det og så sovner jeg. Når jeg våkner innser jeg at jeg har gått glipp av treningen. Skulle egentlig vært der klokken 10:00 i morges fordi jeg hadde en god del andre avtaler. Slipper noen «faguttrykk» og «gloser» som jeg ikke skal gjengi her. Nei, det var ikke banning. Men likevel av såpass grov karakter at dere ikke får høre dem. 😛
Helt klart temmelig irritert står jeg opp. Har ikke lyst. Dagen er så allikevel ødelagt! Etter å ha avlagt sprinkleranlegget et besøk, trodde jeg at nå skulle det bli så mye bedre. Men neida! Når jeg så allikevel er oppe kan jeg like greit gjøre unna diverse telefoner og andre ting før jeg skal til by’n. Telefonene går relativt greit bortsett fra en: «Vi opplever stor pågang. Vennligst vent!» Denne setninger maler om og om igjen med en infernalsk, irriterende og grusom musikk. Vurderer akkurat å legge på og er nesten i ferd med å gjøre det da jeg får svar i andre enden. Temmelig irritert har jeg lyst å blåse meg opp for å gi vedkommende som svarer en skikkelig «trøkk 16» over telefonen. Men jeg lar være. Puster rolig inn og rolig ut og behersker meg. Til alt hell er vedkommende veldig hjelpsom, og dagen er straks litt bedre. I den grad man kan si noe slikt.
Humørkurven går for nedad igjen på vei inn til byen. Langs en ganske sentral vei er det selvsagt kø. Lang kø. Rushtid og kø. Kjedsommelig kø. *Snork!* Ankommer forretningen rett før stengetid med det resultat at jeg blir «stresset» og skynder meg ut. Tilbake i bilen bare for å oppdage at jeg har glemt halvparten av det jeg skulle kjøpe i tillegg. Hva jeg tenker i mitt stille sinn skal jeg klokelig ikke fortelle. Men la oss slå fast at jeg var en «smule irritert», ja…
Mens jeg sitter i bilen temmelig oppgitt ringer jeg en av onkelungene mine. Det svarer ikke, og jeg tekster en melding. Den får jeg ikke svar på. «Ja, men da kan det jo passe med å ta seg en XtraRTD», tenker jeg. Men den gang ei. Det har vi glemt! Så dermed er gode råd dyre. Skal jeg dra hjem, eller innom treningssenteret? Det blir enkelt. Treningssenteret neste. Inn døren (også «like før» de stenger). Røsker til meg RTD for hele dagen, bare sånn i tilfelle rottefelle…. Man vet aldri! Resepsjonisten for dagen er tilfeldigvis helsekonsulenten min. Mens jeg allikevel venter på svar fra onkelungen min blir vi stående og prate. Det er stille og rolig på senteret. Ikke en sjel som trener, for ute er det kjempefint vær. Tar meg en kaffekopp og slurper på.
Finner ut at jeg vil ha oppskrift på proteinbrød og knekkebrød. Mens det blir hentet har jeg satt kaffekoppen (u)strategisk til. Glemmer at den står der, og kort tid etterpå deiser den i gulvet. En skvett igjen, men akkurat stor nok til at det spruter godt utover gulvet. «Oisann!» sier vi begge nesten i kor. Tenker fort for meg selv: «Hva gjør jeg nå?» mens svaret egentlig gir seg selv. Langer kjapt ut og henter papir i dispenseren. Jeg får en kommentar om at jeg er nå omtenksom, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Den velger jeg elegant å overhøre mens jeg tørker i vei.
Samtalen går inn på miljøet på xtravaganza og dette treningssenteret. Noe som har slått oss begge to er at vi faktisk er som en stor familie, hele gjengen. Et kjempegodt miljø hvor alle støtter hverandre og tar vare på hverandre. Og helsekonsulenten min kommenterer at nå vises det kjempegodt hvor mye jeg har gått ned. Hun roser meg opp i skyene for det jeg har oppnådd og sier: «Sterkt jobba!» Vi prater om min tid siden jeg begynte. Men det skal jeg holde for meg selv. Dere får ikke vite alt, heller! 😛
Når jeg forlater treningssenteret er jeg faktisk i godt humør igjen. Så tusen takk, flinke helsekonsulenten min. Resten av dagen går sammen med onkelungen min. Når jeg kommer hjem er jeg «trøtt» og «sliten». Men på en positiv måte liksom. Så nå skal jeg finne på noe annet. Kos dere, folkens. Helga er her. Nyt den! 🙂
Sliten og «mett av dagen»
-Santnok
2 Comments