Tidligere i dag: Kaffemaskinen står og griner surt mot meg med to illevarslende røde lys. Fyll meg opp med vann og tøm grut tanken, for svingende! Nå har du drukket altfor mye kaffe igjen. Du drikker jo som den «sjøulken»! (gammel vant sjømann) Har lyst på kaffe, men dropper like greit hele seansen, og så blir det ikke kaffe på meg.
Noen timer senere: Sulten – som en zig-zog… eller flodhest med fjær om du vil. Huff, nei. Det var visst det jeg ikke skulle gjøre. Nå gjorde jeg det igjen. Sa noe negativt om meg selv. Nå blir ikke helsekonsulenten min særlig «glad». Hun har jo nedlagt forbud mot at vi noensinne får lov til å si noe negativt om oss selv – hverken i påhør av andre eller oss selv. Men seriøst: Det hørtes nok verre ut enn det egentlig er.
La oss la flodhesten med fjær ligge. Det jeg egentlig mente å si er at jeg føler meg skrekkelig sulten og det kan tyde på at jeg enten har drukket for lite vann eller for mye kaffe i det siste. Da får man slike «forvirrende» signaler fra kroppen som kanskje ikke egentlig er sult. Mistolker man signalene som sult, og spesielt når du går på helfart kan du fort gjøre ting som kan få deg ut av ketose. Det er jo som kjent når du kommer inn i ketose at sultfølelsen forsvinner, og du får en velsignet god energi. Skal la temaet om ketose ligge for nå, men heller slå fast at jeg ikke vil ut av ketose. Da blir jeg sulten igjen og vektnedgangen bremser opp. Det vil jeg ikke!
Nåtid: Drakk et par flasker Imsdal 0.7 liter flasker med vann, hev innpå med mine sagnomsnuste Omega-3 tabletter, en shot xtraoil, og en VLCD pose. Da var plutselig alt i sin skjønneste orden og «sultfølelsen» var borte vekk. Nå sitter jeg og nyter en kopp varm, svart kaffe mens jeg blogger dagens innlegg. Men jeg skal vokte meg lenge for å drikke for mye kaffe. Litt kaffe – i moderate mengder er bra. Ikke bælme kaffe i seg som om det var vann. Fyyyyy!!
Første dag i uke 48 i dag, og man begynner på ny frisk med enn ny uke på helfart. Om 5 uker har jeg gått 12 måneder på helfart. Da har ett helt år gått – det er rart å tenke på. Tiden til dette klassetreffet nærmer seg med skritt så lange, og jeg tenker stadig på dette med denne dressen. For tiden forandrer kroppen seg utrolig fort på mange måter, og dersom jeg kjøper en ny dress, så er ikke det akkurat en billig affære. Og fra oktober til desember er det ikke lange tiden. Men mye kan jo ha skjedd til da. Så hva gjør man da? Kjøper seg ny dress? Eller kan man legge den inn hvis det skulle være nødvendig? Skredder er vel ikke akkurat det billigste. Men hva velger man av pest eller kolera? Kjøper seg ny dress 2-3 ganger, eller bruker skredder 2-3 ganger? Huff! Jeg liker det ikke, men tiden nærmer seg fort, og nå er det på tide å få skrotten i gir å gjøre noe. Forrrrt!
Nå skal jeg ile til å si det med det samme: Jeg er ikke noe utpreget dress mann eller dressmenneske. Ikke har jeg en jobb som krever dress, og ikke bruker jeg dress veldig ofte heller. Mer som i bryllup og begravelser og en og annen gang ellers. Men det er ikke ofte.
Nei, nå skal jeg legge fra meg de tankene for nå. Vil ikke at huet skal sprenges eller eksplodere. For mye tenking gjør meg stresset, og stresse skal jeg ikke. Memo til meg selv: Hvis du tar øynene bort fra målet, ser du ikke noe annet enn hindringer. Keep up the good work, mister….
God helg, folkens
-Santnok
