I forrige del av dette innlegget hadde jeg en lettere ‘manda’ mårra blues’ hvor jeg ikke følte meg all verden. Følte at vekttapet hadde stoppet totalt opp og det som verre var. Har fremdeles ikke vært på vekta og sjekket, så om det virkelig er sånn vet jeg ikke. Men etter at jeg var og byttet ut diverse klær som jeg hadde kjøpt og fikk prøvd dem ser jeg at noe helt klart har skjedd. Jeg har virkelig oppnådd noe.
La meg si det med en gang: Jeg liker ikke å se meg selv i speilet – speilet og jeg er ikke bestevenner! Men da jeg stod der var det faktisk som om jeg kunne si til meg selv: «Hei der, smukken!» Det er noe jeg egentlig aldri i mine villeste fantasi har kunnet finne på å si til meg selv. Tro det eller ei, men jeg kunne faktisk se at jeg var blitt mindre. Mulig at det er det at jeg har gått rundt i altfor store klær.
Det er egentlig veldig rart å tenke på, men jeg må bare innrømme at uttrykket «klærne gjør mannen» her har sin berettigelse. Kan ikke huske at jeg har følt meg vel av klær. En for meg helt ny følelse, kan du si. I min situasjon er det faktisk veldig lett å fokusere på det negative, og ikke det positive. Man fokuserer på alt man ikke har oppnådd, fremfor alt man har oppnådd. Det er helt klart ikke bra for vektnedgangen og noe jeg må jobbe med. Psykisk stress sniker seg inn bakdøren på alle kanter og hold – helt klart ikke bra.
Nå har jeg riktig nok ikke fått gjort det ennå, men jeg tenker på at jeg skal plukke frem kameraet og faktisk ta diverse bilder av meg selv. Det skal jeg gjøre fortest mulig og for at jeg skal ha noe å minne meg selv om hva jeg faktisk har oppnådd. Dermed kan jeg trekke det frem hver gang jeg «glemmer» hva jeg har klart.
Jeg har også fått spørsmål fra mine lesere av bloggen om hvor mye jeg har gått ned. Svaret er 22 kilo og totalt 26 kilo rent fett. 🙂 Nå er dette ikke rykende ferske tall ‘hot of the press’ så å si. Men oppdatering vil (kanskje) komme. Den som har lever, får se. 😛 😛
