Sykehuset har i forbindelse med at jeg er overvektig invitert meg med på diverse prosjekter som ‘forsøkskanin’. Egentlig er jeg ikke typen som liker å være med på for mye ‘dill dall’. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle takke ja til invitasjonen om ikke annet for at de skulle få legge frem sitt «syn på saken», så å si. I den forbindelse hadde jeg mandagen en «langdag» på 3 forskjellige avdelinger i løpet av like mange timer. Som et direkte resultat av at jeg måtte på masse avdelinger skulle det bli en god del farting, «springing» «spurting» og «lange ut». Da fikk jeg «dra fordel av» at jeg har mistet en ganske anseelig mengde kilo.
Dagen begynte faktisk veldig stressende – for jeg var sent ute. I tillegg viste jeg heller ikke hvor de holdt hus. En hjelpsom informasjon fikk meg på rett vei, og dermed var det bare å «kile i vei». Da jeg ankom avdelingen, var det i et ganske frisk tempo til meg å være bare for få måneder siden. Tempoet tatt i betraktning, var jeg ikke noe andpusten. Møtet skulle vise seg å ta halve tiden jeg var innom på sykehuset. Men det var kanskje ikke så rart med så mye som skulle gjøres og så mye informasjon som skulle gis, fås og fordøyes. Måling av blodtrykk, vekt og måling både her og der stod på planen. Etter å ha målt både blodtrykk og puls kom sykepleieren med en kommentar som fikk meg til å lure på om hun kjente fastlegen min personlig: «Du har et eksemplarisk blodtrykk, og puls 48. Du har visst et utgangspunkt som mange i tilsvarende situasjon ikke har. Du har jo stålhelse jo, mann. Kjempebra! Var det noen som hadde tendenser til å være stolt og kry her? Veeel! 😀 Nå hører det med til historien at de også ville ta blodprøver og hadde forberedt elektronisk rekvisisjon. Med knappe 5 minutter til jeg skulle være på neste avdeling fikk det bare vente.
Siden denne avdelingen lå på et annet plan bar det bort gjennom korridorene til meg å være friskt trav. Så det ble både «snik- og gratistrening» med andre ord. Tilfeldighetene ville at den jeg hadde avtale med kom ut døra akkurat i det jeg kom inn døra, formelig i fullt firsprang. Kommentaren om at jeg hadde god fart lot heller ikke vente på seg. Som vanlig ble det også veiing her, sykehusets vane tro og behov for informasjon. Følte meg nesten som en bokser på innveiing foran en kamp. Men det fikk nå stå sin prøve. Ble ennå en kommentar på meg om vektnedgangen siden sist og at jeg hadde krympet merkbart siden sist.
Da jeg var ferdig, var det blodprøvetakingen neste! Vel inne av døra på avdelingen var det fullt kjør Lokalet var nesten fylt til randen, og det stod masse folk rundt omkring i tillegg. Men det gjorde ingenting, for her gikk det sannelig unna. Kø telleren gikk seg «varm» og tikket raskt ned til mitt nummer. Blodprøver er ikke akkurat min greie, så jeg tenkte at jeg skulle spare tid med å si at de kunne stikke i håndflaten eller «kandidatens venn». En påståelig «blodigle» ville noe helt annet, og fikk det for seg at her skal det ikke spares noe tid som helst. Stresset og ganske rød i toppen måtte jeg dra frem armen. Nevnte «blodigle» fant seg et fin sted for å «suge» blod fra. Den kommende krisen ble avverget med at det ikke ble noe av. Derimot ble mine faste prinsipper om en bom og to stikk totalt overkjørt. Jeg ble både varm, kald og svimmel om hverandre. «Nå svimer jeg av snart», tenkte jeg. Her var gode råd dyre. så jeg la hodet inntil rygglenet og lukket øynene igjen. I neste øyeblikk hører jeg en stemme som sier: «Her. Drikk dette.» Da jeg åpnet øynene ble et glass vann stukket i hånda på meg. Jeg drakk vannet og ba om påfyll. Det fikk jeg. Men hva annet er å vente når man ikke hadde fått hverken vått eller tørt før jeg dro avgårde? Men Omega-3 og multivitaminene hadde jeg husket på! Etterpå ble jeg sittende en stund i stolen for å komme meg før jeg reiste meg, kledde på meg. Så gikk jeg…
