Sannelig har man gått hen og pådratt seg halsonde og sår hals så det rekker. Har hatt skiten i nærmere 2 uker. Til tross for halsonde var jeg på trening to ganger i forrige uke og i dag. Men ja, det merkes godt at man er gruggen i halsen og bare vil hoste, hoste og atter hoste. Ingen feber, ikke varm – alt «normalt»; bare denne fortærende hosten som ikke vil gi seg! 🙁
Sist gang jeg trente var vel torsdag i forrige uke – og det merkes godt at jeg ikke har trent på lang tid. For å si som sant er, var jeg i tvil om jeg skulle trene. Men jeg gjorde det – og JA, jeg er STOLT av meg selv. *Flink bisk!* Så hva hva har skjedd de siste dagene siden jeg skrev. Jo, det har vært mye full fart hit og dit. Vanligvis når jeg er på farten og skal noen plasser bruker jeg å ta med meg masse XtraRTD, men dem har jeg vært så utrolig distrè å legge igjen hjemme. Så da har jeg kommet i situasjonen hvor jeg ikke har hatt noe å spise. Og hva skjer når man ikke spiser? Jo’a, da setter kroppen seg i sparebluss. Vanndrikkingen har vært så som så, glemt å ta Omega-3 og multivitamin… sågar glemt å spise til rett tid. Ja, for ikke å glemme: Måttet stikke innom bensinstasjon for å kjøpe meg mat.
Der er det som kjent ikke mye sunt, nei. Forrige innlegg skrev jeg at jeg ikke var fristet av hamburgere, pølser og is. Men jeg tror nok jeg snakket for høyt der, gitt. For nå når jeg ikke hadde spist noe VLCD, var fristelsen stor. Og det var jammen meg på nære nippet et par ganger at jeg ikke kjøpte pølse med brød eller hamburger. Heldigvis for meg fant jeg salat med kylling, tørrfisk, vann og kaffe… Men nå ser det ut til at også vannet skal bli slutt på. Det rene utilsatte vannet f.eks fra Imsdal. Nå skal det være smak, smak og atter smak. Men jeg har om enn med nød og neppe styrt unna. Spist bare kylling og kål fra salaten og tørrfisk. Jeg liker det ikke. Liker det overhodet ikke. Men hva gjør man når man står der og har valget mellom at kroppen går i sparebluss hvis man ikke spiser noe og det å spise «usunt»?
Ellers går nå dagene med at jeg prøver å sole meg i finværet, og i dag fikk jeg beskjed av min nye konsulent at «nå Sant Nok har jeg funnet ut at du er moden for å skifte treningsrutine. Så til neste uke skal du få nytt program og bryne deg på så du ikke går lei.» Lurer fælt på hva som er i vente for meg nå, og sant og si har jeg begynt å smågrue meg for at det skal bli lange, kjempetunge treninger med masse slit, blod, svette og tårer. Men her nytter det ikke å være pyse. Nå må man være «stor gutt» og si til seg selv: Dette går seg til, dette fikser du!»
<Vekten>Vennligst bare èn av gangen, takk!
Gruer meg faktisk til neste uke av flere grunner. Da skal jeg nemlig til pers på vekta – og jeg har begynt å drømme at jeg går på vekta og når jeg går av den får jeg beskjed om at «dessverre, men du har gått opp 15 kilo!» og at vekta ler seg skjev og skakk mens den hyler ut ondskapsfullt: «Bare èn om gangen her. Husk: Bare èn av gangen, tjukken!» Nei, huff og huff! Nå må jeg ikke la hodet springe av med meg her. Det høres kanskje absurd ut, men faktisk er det det som går for seg i skallen på meg for tiden. Det er ikke bra. Men jeg skal, skal skal og skal på vekten til uken, det er virkelig ingen vei utenom!
Tror jammen meg at jeg har virkelig behov for mental trening – trenger det virkelig før hodet renner av med meg… eller renner avgårde for den saks skyld. *Tasse ut på badet, pusse tenna, ta med seg iPod’en og hodetelefoner med seg og så… går vi til sengs. *Sovne bort fra denne galskapen* zzzzZZZZ….
