Selv om ting og tang nok kunne ha vært mye bedre, ser jeg lyst på tilværelsen. Blir ikke noe trening på meg denne uken. Akkurat som om «noen» har bestemt seg for at det skal vi i-ikke ha noe av. Merker det godt at jeg ikke har fått min daglige dose med trening for jeg er rastløs og irritabel. Men jeg trøster meg med at fra neste uke skal det bli vei i vellinga – og da skal jeg forhåpentligvis fortsette i samme gode sporet som jeg hadde før «treningsstoppen». Gleder meg, allerede. 😀
Hadde egentlig tenkt meg på trening i morgen – men den gang ei, sa Tordenskiold… Hele resten av arbeidsuken er linet opp med ærender, ærender og atter ærender som bare må gjøres. Men jeg lever godt på «minnene» fra fordums tider. «Har gjort det før – og skal gjøre det igjen». Denne dagen har vært preget av full fart, og jeg måtte innom en plass for som en slags «takk for sist. Ja, så dere har ikke glemt meg?» sak. Når personen jeg har avtale med dukker opp, ser jeg bare to øyenbryn som letter ganske kraftig. «Denne veien, takk» Når vi kommer inn på kontoret, står denne personen en god stund og nesten studerer meg. Så kommer det forsiktig: «Har du gått ned mye ned i vekt i det siste?» Merker at jeg nesten blir smått forlegen av spørsmålet og vet ikke helt hva jeg skal svare. Så egentlig mest for fleip sier jeg at det bare ser sånn ut. Uansett får jeg tatt meg sammen og svarer: «Ja, det sies så.» Så sier denne personen: «Jeg ser du har gått masse ned i vekt, her er det mye som er borte vekk.»… personen fortsetter: «Hva har du gjort? Uansett, du har vært kjempeflink og jeg er utrolig imponert! Nå som du er så godt i gang, fortsetter du vel?»
Er ikke typen som hverken er vant til eller får så mange komplimenter (tror jeg), og nå er det virkelig så jeg blir usikker på hva gjør jeg nå, liksom? Men jeg får knotet frem et «takk» og «ja man kan vel ikke gi seg nå da?» Da jeg gikk ut, var det formelig så man svevde ut på en rosenrød sky. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Siden tingene ikke går helt som planlagt, kom denne kommentaren som levert fra oven, så å si. Det pussige her er jo at for ikke mange dagene siden ble jeg utsatt nesten for noe lignende. Øyenbryn som ble løftet, men der «turde» ikke personen å kommentere noe annet enn: «Så fin du var på håret i dag. Du ser godt ut!» Setter meg ikke akkurat på bakbeina og blånekter når man får komplimenter, nei.
Akkurat nå har jeg det litt småtøft siden naboen tydeligvis har bestemt seg for å «røyklegge» leiligheten med sur stekos. Kjenner jeg vemmes verre over lukten og blir kvalm, men pussig nok kjenner jeg meg plutselig utrolig sulten. Får vel hive opp vinduer og dører og lufte ut og få tankene over på noe annet. Sitter her og fantaserer om en stor, svær saftig hamburger med tilbehør – eller pizza. Men ta det rolig: Vet at jeg ikke skal hive meg på det – for da blir jeg bare så utrolig «kvalm» og «daff». Ikke verdt det!
1 Comment