Ny uke, nye muligheter. For tiden er det kanskje ikke slik det føles. Denne dagen har det ikke skjedd så altfor mye at det gjør noe. Ikke mye å skrive hjem om, for å si det sånn. Vet ikke helt hva jeg skal skrive om i dag. Jo, nå vet jeg det! For tiden går jeg på helfart, og dermed «spiser» jeg ikke. Det vil si, jeg spiser pulver. Men jeg spiser jo ikke vanlig mat. På mange måter er det veldig befriende enkelt. Det går fort og lage. Det går fort å spise. Det går fort unna i forhold til det å lage mat.
Gruer meg egentlig litt når jeg tenker på når jeg skal på opptrapping. Det skal jo gå sakte og rolig. Men dersom jeg ikke passer meg, kan det gå fort og brutalt. Da er jo faren der for at jeg skal utvide magesekken, og kanskje i verste fall, få tarmslyng. Huff, nei! Det var ikke noen positiv tanke. Å lage mat kommer vel til å bli en utfordring. Som yngre, på barneskolen og ungdomsskolen, likte jeg faktisk «heimkunnskap». Når jeg tenker meg om, har jeg vel egentlig alltid likt å lage mat og «koke og brase». Men i den senere tid, etter hvert som man ble eldre har fantasiløshet og tidsklemmen gjort seg gjeldende og tatt mer og mer over.
Nå synes det som om det å lage mat er blitt et ork. Tar meg selv i å sitte og tenke ut den ene retten etter den andre jeg skal prøve meg på. Men når jeg så står der i butikken eller med kjøkkenbenken er all inspirasjon som blåst bort. Hvorfor er det sånn, egentlig? Hvorfor har matgleden forsvunnet? Hvorfor tar stresset overhånd? Ja, spørsmålene er egentlig mange. Bare så synd at svarene ikke er tilsvarende mange av. Tidligere brukte jeg faktisk å sitte å se på matprogram. Vet egentlig ikke hvorfor. Men kanskje fordi jeg ville hente inspirasjon og lage noe av det selv. Men nei, det har faktisk «aldri» blitt noe av. I hvert fall svært sjelden. Det tror jeg at jeg nok kan telle på en hånd. Alt ser jo så enkelt og greit ut når f.eks. Jamie Oliver står på tvskjermen og kokkelerer. Da går det unna og ser jo så fint ut. Men når jeg selv skal til pers blir det en helt annen dans! Nå var det kanskje en litt dum sammenligning, da. Kokkekunst og dans går jo ikke an å kombinere, men det var jo ikke poenget mitt heller. 😛
Jamie Oliver & Nigella
For å se det positive i tingene, har nok Xtravaganza mye man kan gå på når jeg i fremtiden skal begynne å spise. Ja, for den tiden kommer faktisk unektelig. Det er et ubestridelig faktum at jeg ikke skal eller kan gå på pulver for resten av mitt liv. Det ville jo ha vært utrolig praktisk på en måte. Men jeg ser meg for meg i ånden. Tre poser med rundt 177 kcal hver. Det blir ikke mye å bli mett av. Kunne jo kanskje ha «spicet» dem opp med ting og tang. Men da er jo liksom vitsen borte. Like greit å lage maten selv da, liksom.
En del av mitt fremtidige arsenal i kjøkkenet en gang i fremtiden?
Bildene er lånt fra «Olstad et hus på landet» og nigella.com. Takk for «lånet», Line.
Nei, jeg får vel legge den problematikken bort for en stund. Ennå en stund før jeg skal spise, så det er ikke aktuelt å tenke på. Men den tid, den sorg. Nei!! Der gjorde vi det igjen. Nå tenkte jeg negativt. Tenke positivt! Og da heter det: Den tid, den glede…! Ja, for det kommer nok til å bli en glede med mat. Matglede. Men det er nok noe jeg må jobbe aktivt med. Det kommer ikke rekende på ei fjøl. Men det skal vi nok klare. Når den tid kommer. 😀
Til slutt – ennå en gledelig nyhet: Jeg rykker oppover topplisten! Nå er det blitt 12. plass på meg. Takker og bukker! 😀
Opp! Opp! Og ennå et hakk opp 😀
Ha en fortsatt go’ kveld, folkens. Santnok signs off! 😀
